- Det er helt topp å være her igjen. Jeg har tenkt mye på dette, at det i alle fall for min generasjon er så populært å dra ut, bort fra hjembyen, i alle fall for å holde på med kunst og kultur. Men det blir bedre og bedre å komme tilbake hit, sier regissøren, koreografen og scenografen bak forestillingen «Konfirmanten» som har premiere på Trøndelag Teater fredag.
Imponerende Riksteater-repertoar
Må mase seg hit hver gang
- Jeg er vant til å få spørsmål om å gjøre ting overalt ellers, men hjembyen Trondheim er det eneste stedet der jeg maser om å få lov til å gjøre noe, sier Strømgren som aldri har følt seg så høy i hatten når han kommer hit fordi han tenker han kanskje har mast for mye.
- Det var gøy dette at nummer 100 skulle spilles hjemme, og for min egen del elsker jeg å slutte små sirkler når jeg får muligheten til det. Det gir en følelse av at livet ikke bare er fra dag til dag, men at det gir mening, og at det er noe røde tråder der, sier Strømgren som har behov for slike markeringer, og tror noe av årsaken er at han lever et omflakkende liv med nye produksjoner på nye steder over hele verden.
Suksess hjemme og ute
Behov for ankerfeste
- Det er en litt heseblesende tilværelse, nesten litt rabiesbefengt, det er fremover hele tiden. Jeg har sjelden tid til å se tilbake. Men jeg har behov for forankring, og føle at jeg har et liv som er litt planlagt.
Og derfor er han så glad hver gang han er tilbake med forestillinger i Trondheim. Denne gang dreier historien seg om en dysfunksjonell familie sent på 70-tallet, der en alenemor skal arrangere konfirmasjon for sønnen sin.
- Det er trist, men tristessen har sin grunn og vi går inn i morens historie. Forestillingen har en overraskende vending midtveis, og mot slutten, uten at jeg kan røpe for mye, sier Strømgren som har vært i en rekke konfirmasjoner, men selv er han ikke konfirmert. Han er opptatt av overgangsritualer, og ser på en konfirmasjon som et perfekt dramaturgisk utgangspunkt for en teaterforestilling ved at hovedpersonen gjennomgår en forandring.
Trondheimsfilm får 7,5 millioner
Til å kjenne seg igjen
- Det er jo ingen som forventer at en konfirmant plutselig skal bli voksen bare ved å ha gått på et kurs, tatt imot gaver og fått masse oppmerksomhet på en dag. Det er bare en symbolsk markering.
- Jeg tror stykket er veldig gjenkjennbart. Fortellingen spinner rundt kleinheten i familiesammenkomster, og settinger der det er vanskelig å snakke sammen, sier Karl-Vidar Lende som spiller konfirmanten.
- Det skjer store endringer med personene i denne forestillingen, og det er vanskelig å forklare alt, forteller Marianne Meløy som spiller moren i stykket. Hun har jobbet med Strømgren flere ganger tidligere og karakteriserer arbeidsmetoden som både overraskende og ny.
- Jo Strømgren har en helt særegen måte å jobbe på. Og kanskje har det med det at han både er danser, koreograf og regissør. Det å forklare noe i ord i tillegg til at det er noe vi bare ikke får sagt uten at vi spiller det. Der har han en helt egen stil, sier Meløy.
Strømgren får frie tøyler i Russland
Visuelt og tydelig
- Han jobber veldig visuelt, og ser hvordan ting skal være før vi går inn i analysen av materialet. Han er tydelig på hva han vil ha, supplerer Lende.
Jo Strømgren Kompani turnerer over hele verden, og i fjor var han ansvarlig for 25 produksjoner. I år er det rundt 15.
- Det viktigste for meg ved å passere 100 forestillinger er at nå trenger jeg ikke bevise noen ting, nå kan jeg gjøre hva jeg vil. Jeg har gjort et livsverk allerede, men av antall yrkesaktive år er jeg kanskje bare ferdig med en tredjedel.
- Men tenker du å gjør noe annet?
- Nei. Det synes jeg er en feil noen gjør. Om man er flink til en ting, behøver man ikke være flink til noe annet. En sjefsjobb er noe helt annet enn å jobbe kunstnerisk.
- Så når vi skal spekulere på hvem som blir den neste teatersjefen her, så trenger vi ikke lure på om det blir deg?
- Nei.