–Jeg har tidligere sagt at jeg kommer til å tegne til jeg dauer, hvordan det blir brukt er sekundært, sier Jan O.
Søndag 3. mai runder en av landets mest markante avistegnere 70 år.
Les Ukeadressa-portrettet med Jan O
–Jeg elsker å tegne og lese og sånn vil jeg fortsette så lenge jeg kan, fastslår han og skisser opp de viktigste egenskapene i hans fag:
–En avistegner må være godt orientert og samfunnsinteressert. En bør også ha gode historiekunnskaper. Når alt dette forenes begynner ting å falle på plass. Det er ikke nok å være artistisk og flink til å tegne. Det er ditt eget ståsted og din kunnskap som er basisen, sier tegneren som ble ansatt i Adresseavisen første gang i 1966.
Rablisten
Sprengte avishuset
Hans mest skjellsettende øyeblikk i yrket var da han jobbet i Fædrelandsvennen i Kristiansand tidlig på 70-tallet. En 18 år gammel typograflærling sprengte lokalene til sørlandsavisen natt til 27. februar 1972, visstnok som hevn for at noen av kollegene hadde fleipet med han på jobben.
–Det var en meget spesiell opplevelse, jeg husker jeg ble oppringt av en fotograf i sekstiden om morgenen. Men vi fikk ut avis mandagen etter, med god hjelp fra konkurrentene. Vi møtte velvilje fra alle hold, minnes han.
Sprengningen gjorde at avishuset måtte bygge nye lokaler, og fikk også ny Offset-presse, som erstattet klisjéavdelingen som avisen brukte.
–Avisen hadde egentlig ikke råd til å bygge nytt. Så ble hele avisa lagt i en grushaug. Bygningen var fullforsikret og plutselig fikk vi på rekordtid bygge nytt avishus. Det ble et stort fremskritt for avisen. Det passet ikke å si den gangen, men den unge typografen burde egentlig fått en byste utenfor det nye avishuset, humrer Jan O.
Se NRKs reportasje etter bombingen i 1972
EU-kampen
I september 1972 var det EU-avstemning, en periode han beskriver som sin tøffeste i yrket. 27-åringen vaklet mellom standpunktene.
–Jeg var full av beundring for Ap-politiker Trygve Brattelis ja. Han ble plukket ut fra en likhaug i 1945, og når han likevel så det som det fineste fredsaspekt å støtte Tyskland inn i EU, imponerte det meg, og gjorde min beundring for han større, forteller JanO, som likevel havnet på nei i 1972.
–Vi var ikke modne for det den gangen. Men avisens ledere var ivrige EU-tilhengere, og tegningene mine ble refusert flere ganger av sjefredaktøren. Jeg fant ut at det ikke var noe blivende sted for meg. Den perioden så du virkelig hva som bodde i avisene. Dagbladet var vel den eneste toneangivende nei-avisen den gangen, og de forandret mening da det var ny avstemning i 1994. Men de konfrontasjonene som vi hadde på 70-tallet kom aldri igjen, sier han og minnes stemningen på avishuset etter at nei-siden vant avstemningen.
–Redaktørene og lederne på toppen satt molefonkne og drakk seg fulle, mens det var full jubel blant fotfolket i redaksjonen. Det var en fabelaktig tid, forteller han.
Fikk skyld
Rett etter valget skulle Jan O. på et studieopphold i USA, noe som passet godt, stemningen i avisens ledelse tatt i betraktning.
–Jeg husker redaktøren kom inn på kontoret og slengte dagens avis på pulten foran meg. Hovedoppslaget var at et tresliperi i Arendal hadde gått konkurs. «Her ser du resultatet av ditt nei», var beskjeden.
–Da var det på tide å komme seg bort og lykkeligvis skulle jeg det uansett, ler 70-åringen som hadde forandret mening til neste EU-valg.
–Jeg kom til vett og samling 20 år etterpå, men det hjalp ingenting for ja-siden da.
–Likevel, med EØS-avtalen i 1992 kan du si at det vi stemte nei til 1972 ble lurt inn bakveien. EØS-avtalen gjør oss i realiteten til EU-medlemmer. Den eneste forskjellen er at vi ikke legger premisser eller deltar i debatten innad i EU. Den er en hybrid, men bedre enn å stå helt utenfor, mener han.
Gammelmannstale
Bibelske allegorier, referanser fra mytologi, eventyr og klassisk litteratur er flittig brukte virkemidler for tegneren. Men han tror den «klassiske kunnskapen» har dårlige kår blant den oppvoksende slekt.
–Jeg er ikke interessert i å komme med noe råd til ungdommen, men det eneste jeg ser på som foruroligende er måten vi bruker datamaskinene på. Nå er det bare å google seg frem til et svar så snart man står fast. Det kan være fint, det. Men hva skjer med de neste generasjonene når det å søke kunnskap skjer ved raske søk, og ikke ved å lese og studere seg frem til svarene. Det er som med kroppen ellers, hvis en ikke bruker musklene blir muskeltettheten dårligere. Hva skjer med hjernen vår i det lange løp, hvis den ikke blir brukt? Jeg er redd for at det kan bli lettere for sterke samfunnskrefter å manipulere folk, og det kan igjen bli en trussel mot samfunnet og demokratiet som vi hegner om, sier Jan O, og bryter ut i latter i andre enden av telefonlinjen da han hører hva han har sagt tidligere på dagen.
–Når høres jeg ut som en gammel herre, ler han hjertelig.
–Det er gammelmannstale deluxe. Jeg tror nok det kan være en viss sannhet i det, men en skal være forsiktig med bastante meninger om fremtiden, fastslår han.
Tragedien i Paris
Debatten og voldsepisodene rundt Kurt Westergaards tegninger i Jyllands-Posten i 2005 gjorde sterkt inntrykk. Men hans egen Westergaard/Muhammed-tegning fra 2010, som førte til makulering av 90 000 eksemplarer av Ukeadressa tar han med stor ro.
–Det verste som kan skje en tegner er at du begynner å sensurere deg selv. At noen tegninger blir stoppet har aldri plaget meg i noe større grad, sier tegneren som ble rystet over terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris i vinter.
–Det var bare tragisk, vondt. Vi kan ikke gjøre annet enn å støtte dem fullt ut, sier han.
Døde for ytringsfriheten
I bursdagshelgen får han besøk av noen sønnene sine. På selve dagen tenker han å ta en tur rask tur utenlands sammen med kjæresten.
–Jeg er ikke typen som feirer runde år. Det har jeg aldri vært, den siste bursdagen jeg feiret ordentlig var vel da jeg ble 29 år, for unngå 30-årsdagen. Det er min særhet, for jeg synes det fryktelig artig å være til stede i andres bursdager, sier han.