Og forfatteren bak «Mi briljante venninne» og resten av den såkalte Napolikvartetten, begynte selvsagt i Napoli.

Debutboka «Kvelande kjærleik» fra 1999 viser, lest i etterkant, en rekke frempek mot da forfatterskapet slo ut i full blomst.

Dette er historien om Delia, midt i 40-årene, som bor i Roma, men reiser tilbake til Napoli til sin mors begravelse. Moren er blitt funnet druknet ved stranden, iført kun luksuriøst undertøy, sannsynlig selvmord. Andre lekre klær ligger igjen på stranden.

Dette virker som en annen kvinne enn den nøysomme moren Delia kjente. Før, under og etter begravelsen forsker Delia i morens liv de siste årene - og da tilnærmer hun seg samtidig avgjørende øyeblikk tidligere i livet.

Hun kommer tilbake til tiden da hun selv var et lite barn, og da hun var en aktør i begivenhetene som førte til foreldrenes skilsmisse. Var faren en brutal, voldelig mann, var moren utro med farens kamerat, mannen hun tok opp kontakten med de siste årene av sitt liv?

Gjennom samtaler og konfrontasjoner med en onkel, en gammel nabo, morens «gamle flamme» og hans sønn, og til slutt sin egen far, finner Delia svar på mange av spørsmålene. Kanskje skjønner hun mer av hva som har gjort henne til den hun er, kanskje er hun bare enda mer forvirret.

Flere av aktørene i boka er ofre for «kvelande kjærleik», og Ferrantes prosjekt med å belyse kvinners livsvilkår i etterkrigstiden er like tydelig som hennes avdekking av familiære og sosiale maktstrukturer.

Bokas jeg-person, Delia, er arketypen av en Ferrante-figur. Hun er en oppvakt og viljesterk kvinne, men samtidig mangler hun tydelig retning i livet, har en underlig avstand til begivenhetene, og har solide doser svake og irriterende personlige egenskaper.

Ferrantes blikk og observasjoner gir oss et levende inntrykk av personer og bymiljø, men evnen til å lage historier, personer og plott som virkelig engasjerer, har hun utviklet i betydelig grad i senere og mer briljante bøker.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

foto