Å spasere ved sjøen i oktobermørket, krysse gangbruer over småskvulpende bølger, med det opplyste bygget som huser Land & Strand i siktet, ytterst mot fjorden, er en minneverdig opplevelse.

Vel innenfor dørene av restauranten som åpnet i vår, møter vi imidlertid kveldens første skuffelse.

- Det er kun barmeny i dag, sier anmelderkollega Håvard slukøret, etter å ha kommet tilbake fra bardisken - der han egentlig skulle bestille dagens 7-retters meny.

Har vi dummet oss ut? Etter intens tråling av hjemmesidene til Land og Strand finner vi - i en liten parentes, godt nede på meny-seksjonen - «middagsmeny tors-lør». Vi er her en tidlig ukedag, og faller altså utenom denne menyen. Dette var uansett ikke nevnt på «Høstmenyen» man kunne laste ned i sin helhet, fra samme seksjon, lengre opp på siden.

- Sætt dåkk ne, gutta!

- Men da blir det garantert østers, prøver jeg å muntre opp. Barmenyen består av sju retter, pluss fire typer «snacks» (deriblant østers) og to desserter (eller en kombo, de to er iskrem og eplekake).

Vi strener mot baren, begge to, for å bestille østers, men får myndig beskjed om å sitte ned. Det er egentlig ikke bestilling fra bord i baren, men så er det det, likevel.

- Sætt dåkk ne, gutta! Æ kjæm, kommanderer servitøren. Vi ber om østers, skalldyrsuppe, rekesalat og ei fjøl med spekemat.

- Det ordner vi, betrygger servitøren, høyt og tydelig.

- Vi har dessverre ikke østers i dag, sier servitøren, tilbake til bordet vårt et par minutter senere.

Vi bestiller «surdeigssnacks» i stedet. Historien gjentar seg, også det viser seg å mangle. Vi står likevel standhaftig på å åpne med et glass cava, snacks på fatet eller ei.

- Gratulere me da'n, sier servitøren i det musserende spansk vin spruter ut over gulvet fra den nyåpnede flaska.

Etter hvert fylles glassene, og vi får brød og smør på bordet. Men intet bestikk, ingen smørkniv. Vi tar sjansen på å snappe bestikksettet fra det tomme nabobordet.

- Det virker ikke som at de var helt forberedt på at noen skulle komme hit og spise. Men dette er faktisk et hakk opp fra hva jeg har opplevd her ved et tilfelle tidligere, sier Håvard etterpå, han har nemlig rukket å besøke stedet et par ganger allerede.

Herlig skalldyrsuppe

Hva så med maten? Når skalldyrsuppa først er på plass, sitter den. Dyp havsmak fra konsentrert skalldyrkraft avrundet med fløte, ispedd perler av grønn olje, kanskje persilleolje. Servitøren glemte å si hva som er i suppa, men jeg kjenner gulrot- og fennikelstrimler, sammen med kveitekjøtt og små reker. Gode smaker sammen og fin syrlighet, gjør dette til en herlig start.

Håvard har fått kald rekesalat med lollo rosso, agurk- og reddikskiver, bladpersille, vinaigrette og persillemajones.

- Rekene virker sånn passe ferske, og det smaker friskt og godt. Når persillemajonesen blandes inn, tilfører det en kremethet som samler det til en helhetlig munnfull. Men det er i overkant mye salt i salaten, sier Håvard.

Til «spekefjøla» vi la inn som neste rett, anbefaler servitøren en brown ale fra Brooklyn Breweries.

- Og hvis det ikke passer, så kan dere gi meg finger'n, sier servitøren med det vi tolker som et glimt i øyet.

Vi slipper finger'n. Sødmen i ølet går fint mot den salte spekematen. Reinsdyrspølse, Santa Kristina spekepølse, fenalår fra Røros, ei spiseskje potetsalat og litt rørosrømme fyller ei stor fjøl. Godt, ikke fantastisk.

- Men enorme mengder spekemat for 110 kroner, kommenterer Håvard.

Servitøren fant etter hvert ut at dagens hovedrett var stekt ytrefilet av lam, noe Håvard gjerne vil prøve. Selv tar jeg til takke med oksegryte, som viser seg å være en mør og kraftig sak. Kjøttet er lett å tygge, passe smakfullt, i mørk, tykk sjysaus, sammen med gulrot, aromasopp, sellerirot og lekre, bakte småpoteter på siden. En flott høstrett, selv om den blir noe ensformig i smaken i lengden. Den anbefalte rødvinen Marques de Riscal Reserva fra Rioja fungerer med oksegryta, selv om jeg ble litt for forventningsfull etter at servitøren hauset opp vinen noe voldsomt på forhånd. Vinen går greit til Håvards lam også, meldes det fra andre siden av bordet.

- Og lammekjøttet er mørt og saftig, selv om det er litt for mye stekt etter min smak. Rotfruktene og de salte småpotetene passer jo, men her var det for lite sjy. Generelt savner jeg mer smak her, sier han.

Bonusost

Klokka tikker mot ti, når kjøkkenet stenger for kvelden. Det er halvfullt i barlokalet vi sitter i. Selskapene som har oppholdt seg i de tilstøtende rommene lengre ut mot sjøen har forlatt åstedet. På anlegget har vi gått fra tidlig amerikansk rock (Elvis, Bob Dylan) til tysk 80-tallsrock (Scorpions og Alphaville). Selv om kjøkkenet straks tar kvelden, får vi innvilget en kjapp osterett før desserten. Det viser seg å være skiver av to varianter fra Eggen Gardsysteri, blåmuggosten Fjellblå og hvitmuggosten Fjellost. Begge er skikkelig gode, heia norsk mikroprodusert ost.

Desserten består av karamellisert eplekake og fløteis med tindved. Isen er fløyelsmyk og balanserer sødmen fint med friskheten fra tindvedbærene. En bra match til den litt i overkant søte eplekaka.

- God kake, selv om det burde vært mere epler i den, sier Håvard.

Som vanlig går vi ut mette, men er vi gode og mette? Min magefølelse er litt ullen på det punktet. Maten har stort sett vært enkel og velsmakende, selv om det har vært småting å kritisere. Servicen derimot, har tidvis gått sine egne, ville veier. Servitører som overrasker, bruker humor og bryter ut av det man vanligvis opplever av servitørrollen, er helt topp. Men det grunnleggende må være der. Gi oss bestikk. Vit hva som er i rettene og hva som reelt er på menyen. Fortell tydelig hva som er tilgjengelig på hjemmesiden. For eksempel. Samtidig ser vi også klare spor av kokekunst på høyere nivå, spesielt i skalldyrsuppa og tindved-iskremen. Trolig er det noe å gå på, om man befris fra rammene «barmenyen» byr på. Håvard er heller ikke frelst av totalopplevelsen.

- Det var overraskende slapp stil. Det er deilig når noe er befriende avslappet, men dette gikk over grensen og ender dessverre opp under kategorien uprofesjonelt. Maten var stort sett god, men virket litt uinspirert. Ingenting imponerte. Vinene var ok, men ikke så interessante, sier han.

Ute i frisk sjøluft avslutter vi positivt: omgivelsene og miljøet er unikt for en restaurant.

Oppsummert:

Usikker på hvor du skal spise i Trondheim i helga? Les disse anmeldelsene fra 2017:

Le Bistro: - Rødvinen jeg fikk anbefalt smaker fantastisk til denne kraftige og rustikke kjøttretten

Olivia: - Sett bort fra den dårlige squashen, har maten vært forglemmelig god.

Bula Neobistro: - Jeg er helt satt ut, jeg

E.C. Dahls Pub og Kjøkken: - En berikelse for byen, om du er mer tørst enn sulten

Ladejarlen: - Innehaveren gjør det umulig å mistrives her

foto
Foto: THERESE ALICE SANNE