Fortvilt og sint forelder

Kjære politikere. Det er snart valg. Det er en økende voldstrend blant unge i Trondheim. Hvem av dere skal gi oss valgløfte om å endre utviklingen?

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Jeg og familien min lever i denne råe nåtida. Det er juni og masse spennende i luften for mitt eget lille barn som så vidt har startet å bevege seg på egen hånd der ute i det store bymiljøet. Denne våren skulle hen blomstre, henge med venner på banen, svinse rundt og være ung. I stedet for kjøres og hentes barnet på skole, trening og ved besøk til venner. Hen holdes under oppsikt av oss her hjemme, hele tiden. På nett har hen klare restriksjoner på å beskytte seg selv. Hen er 13 år og mener at ingen av oss voksne forstår. 13 år og stoler ikke på politiet. «For de kan ikke gjøre noe før det er for sent». Vår familie er ikke alene.

I media leste jeg i starten av året at politiet rykket ut med store styrker etter melding om voldelige og aggressive jenter på Sirkus shopping i Trondheim. Til Adresseavisen opplyste politiets innsatsleder på stedet, Thor Inge Oxholm Aas, at slike hendelser er et gjentagende problem ved flere kjøpesentre i byen, og at politiet ser negativt på utviklingen. Tor Kristian Stinessen, som jobber med kriminalitetsforebyggende tiltak i Trondheim kommune, sa: «Problemet er håndterbart». Han sa også at gjerningspersonene er unge mennesker og at de er en liten gruppe. Nei, Tor Kristian Stinessen, problemet er ikke håndterbart. Det er ikke under kontroll, og det er ikke begrenset til byens kjøpesenter.

Elever angrepet på skoletur i Trondheim. Volden ble filmet og har spredd seg i sosiale medier. Foto: Rune Petter Ness

Volden skjer utenfor hjemmet, til og fra skolevei og trening. Og nå, på skoletur omkranset av skolens ansatte, trygge voksne. Den foregår der ungdom er som mest utsatt og skulle kjenne seg som mest trygg. Den kriminelle ungdomsvolden eskalerer i byen vår og det er tilfeldigheter som avgjør om du som 13–14 åring får en voldsbestilling på deg fra en av de kriminelle gutte–og jentegjengene i byen. Grunnen kan være et blikk. At du nekter å stjele en jakke for en av dem. At du i et presset øyeblikk kaller noen for noe stygt.

I min ungdom på 90- tallet sloss gjeng mot gjeng, i dag utøves volden ofte av flere mot én. Den er råere og den er økende. Volden filmes, spres viralt, gjerne i lukkede nettverk, og fungerer som en klar beskjed ut til andre ungdommer om at dette kan ramme deg hvis du «snitcher», eller av en annen grunn faller i unåde. Veldig sjelden kommer disse voldsvideoene politiet eller voksne i hende.

I 2021 bestilte Politirådet i Trondheim rapporten «Vold blant barn og unge» for å se nærmere på hva den negative utviklingen i ungdomsvolden skyldes, og for å se på hvor det har glippet i arbeidet med forebygging. Det finnes sikkert tusenvis av rapporter. Hvor koordinert er egentlige de ulike aktørenes innsats og hva er så grunnen til at volden er såpass økende?

Alle vet at dette er en kompleks materie. Årsakene til at det går galt er sammensatte. I den over nevnte rapporten står det blant annet:

«Det å forebygge at barn og unge utvikler negativ og voldelig adferd handler om at innsatsen må komme i gang så tidlig som mulig. Derfor må signaler fanges opp tidlig, og formidles til rette hjelpeinstans og til rett tid. Hjelpeapparatet opplever at de ofte blir løpende etter utfordringene, og at innsatsen derfor bærer preg av å være dempende eller reparerende for allerede uønsket voldsadferd hos unge.»

I 2020 kom Barneombudet med rapporten «De tror vi er shitkids». Den understøtter funnene i Trondheim kommunes rapport:

«Den viser at barnevernet ofte kommer for seint inn i familier. Barn blir boende for lenge i dårlige omsorgssituasjoner, og problemene utvikler seg. Lovhjemmelen til å iverksette tiltak uten foreldrenes samtykke brukes ikke. Dermed oppstår et stort paradoks, ifølge ombudet:

– Vi bruker frivillighetslinja overfor foreldrene. Og når situasjonen blir alvorlig nok, bruker vi tvang overfor barn og unge og plasser dem på institusjon.»

Jeg, som forelder og samfunnsborger, er ekstremt opptatt av riktig målrettet og hensiktsmessig forebygging.

For vår del startet det med at en uheldig hendelse for en stund tilbake førte til at vår 13-åring fikk betegnelsen «snitcher» og hen fikk satt en «pris på hodet». Det er et spørsmål om når og hvor. Alle de nærmeste naboene er orientert om situasjonen og vi har fått beskjed om å ringe 112 ved mistanke om at gjerningspersonene, som er navngitte kjenninger av politiet mellom 13 og 15 år, nærmer seg. Her skal vi sitte bak låste dører og vente. Med balltre.

Politiet peker på tre konkrete områder for å kunne lykkes med bekjempelsen av voldsutviklingen blant unge:

  • Flere forebyggende ressurser

  • Tettere samarbeid mellom involverte etater

  • At vi voksne tar grep

Det siste er kanskje det viktigste av alt. At vi deltar i barnas hverdag, stiller de riktige spørsmålene og virkelig bryr oss. At voksne tør å se at barn som ikke er våre sliter, og at vi tør å varsle rett instans. Det skal være lavterskel å varsle Barne- og Familietjenesten om bekymringer. I de tilfeller varslene går på forhold rundt kriminell ungdom som man vet øver vold, bør det kanskje utformes andre retningslinjer. Hvem vil varsle hvis man i neste omgang risikerer å bli møtt med grov vold? Hvem skal beskytte varsleren i slike tilfeller? Vel, i vårt tilfelle er det vi, foreldrene og naboene. 24/7.

Slik jeg opplever situasjonen nå setter et lite knippe ungdom en hel bygenerasjon i sjakk. Vi er nok flere som mener at disse må beskyttes mot både seg selv og samfunnet (les våre barn). De må gis tilrettelagt hjelp–og det må skje nå.

Så politikere, vil dere handle nå eller skal vi oppsummere om ti år og se hvordan det har gått? Hva om trondheimspolitikerne rett og slett bare bestemte seg for å bli en foregangsby med tøffe, ambisiøse mål om tidlig innsats i sårbare familier, bedre koordinering mellom offentlige instanser og nulltoleranse på voldelig gjengkriminalitet? I mellomtiden skal jeg kjøre rundt med balltre i bilen, 112 på hurtigtasten og vurdere utflytting fra byen.

Forfatteren er anonym av hensyn til barnet. Adresseavisen kjenner identiteten til vedkommende.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe