Dere går den samme veien som dere alltid har gått. Det skal være slik. Dere går inn i skogen som lukker seg rundt dere. Hun går ved siden av deg. Dere prater om løst og fast. Nå er jeg snart ferdig med grunnskolen, sier hun, tenk det. Ja, tenk det, sier du. Hvor har tida blitt av? Det er da ikke så lenge siden hun var ei lita jente med skrubbsår på knærne og floker i håret selv den mest tålmodige frisør ikke klarte å kjemme ut. Det var bare saks som fikk bukt med dem, tenker du. Men ikke nå. Nei, jenter som går ut ungdomsskolen har ikke floker i håret.

Hun lurer på hva hun skal bli når hun blir stor. Du sier som du alltid pleier å si, at bare hun er seg selv, så vil det gå henne bra. Å, så kjedelig svar, sier hun, og du tenker tilbake på den tida du selv gikk på ungdomsskolen og videregående, og at det var en merkelig tid der man går fra barndom, gjennom ungdomstid og tar de første, vaklende skritt inn i voksenlivet.

Og så tenker du på det du leser i avisene om alle valgene de unge står overfor, og hvor gode karakterer man må ha for å komme inn på skoler og alt annet foreldre skal bekymre seg for, men så hører du fuglekvitter, kjenner duften av skogen, ser ned på henne ved siden av deg og så vet du at alt vil gå helt bra. Hun vil gå inn på en vei hun ennå ikke vet om, men verden, dører og hjerter vil åpne seg for henne.

Dere går lenger inn i skogen og snakker om at det er litt synd at de har felt så mange trær, utsikten har kanskje blitt bedre, men dere var begge glad i disse skjeggete, gamle grantrærne som sto langs stien. Slike ting går dere og snakker om.

Dere går ut av stien, og inn i skogen. Sollyset slipper så vidt ned til den mosekledde bakken, gamle stubber står her og der og dere ser et ekorn som piler opp langs et tre. Dere snakker om at dette er som å være inne i en billedbok av Elsa Beskow. Dere er glad i disse bøkene, «Putte i Blåbærskogen,» «Smånissene,» «Okke, Nutte og Pillerill» og «Oles Skitur.»

Hun drar et vers fra en av bøkene, du husker ikke hvilken, men det spiller ingen rolle, du sitter i en skog og du lytter til henne.

Dere går videre, kommer inn på stien igjen og fortsetter i retning av den betjente hytta. Du kjøper som vanlig rømmegrøt, hun en kanelbolle, men hun henter seg likevel en skje og spiser av lokket på rømmegrøten, med kanel og sukker, slik hun alltid gjør. Det er som det skal være, og slik skal dere fortsette å spise rømmegrøt.

Dere snakker om den gangen dere fant en bok på hytta, hvor det var et kapittel om en jødisk familie som bodde i nærheten av der dere bor under andre verdenskrig, en familie der nesten alle ble sendt til konsentrasjonsleirene og det viste seg at et av barna hadde gått i klassen til din morfar og hennes oldefar under krigen.

Dere snakker om oldefar og oldemor, som begge har gått bort nå, de er ikke mer, men de er det likevel, fordi dere snakker om dem. De ble nesten akkurat like gamle, som eldre mennesker som har levd et langt liv sammen ofte blir, dere snakker om besøkene dere hadde hos dem, om oldemors multesyltetøy og fisketurer med oldefar. Ja, slikt snakker dere om.

Du kjenner en hånd i din, du klemmer den lett, du vet at du alltid vil holde denne hånden, og du kjenner på noe du ikke helt klarer å fange, du vet ikke hva det er, eller hvordan du skal sette ord på det, men kanskje, ja kanskje, har du fått et lite glimt av livet, av evigheten.