Vi bør støtte det iranske folket og den demokratiske motstandsbevegelsen. I forbindelse med årsdagen for den iranske revolusjon av 1979 skal tusenvis demonstrere i Paris.

11. februar er det 44 år siden islamistiske fundamentalister med Khomeini i spissen, tok makten i Iran. Fire år tidligere hadde Sjahen besluttet å innføre ettpartisystem i landet. Enhver som var uenige, kunne velge mellom «fengsel eller å forlate landet». Et år senere utga Amnesty International en rapport om omfattende og systematisk bruk av tortur i Iran under Sjahen. Under et sjokkerende intervju med den italienske journalisten Oriana Fallaci i 1973, avslørte sjahen sitt kvinnesyn når han hevdet at kvinnekjønnet aldri hadde frembrakt talenter som Bach eller Michelangelo. Ikke engang en verdenskjent kokk har kjønnet kunnet oppdrive, påsto han. Han fortalte videre at hans liv på mirakuløst vis var berget av sjiamuslimske imamer.

Fra 70-tallet utover dominerte to organisasjoner motstandskampen mot sjahens diktatur. I denne perioden var Khomeini en ayatolla sendt ut i eksil til nabolandet Irak. Sjahens hemmelige politi SAVAK hadde maktet å spore opp aktivister fra begge de organisasjonene. Disse ble fengslet og henrettet, mens Khomeinis nettverk av moskeer ble gitt større spillerom av sjahens regime. Når massemønstringene i 1978–79 tvang sjahen på flukt, var det derfor fritt fram for Khomeini å overta ledelsen av revolusjonen. Khomeini omdefinerte det iranske folkets demokratiske aspirasjoner til en islamistisk revolusjon. De to organisasjonene var ikke villige til å akseptere et nytt diktatur. I dag er begge organisasjonene representert i det iranske motstandsrådet (National Council of Resistance of Iran, NCRI).

Beroz Omid. Foto: Privat
Milica Javdan. Foto: Privat

Khomeini la ikke bånd på seg når han overtok makten. Aktivister fra ikke-khomeinistiske nettverk ble arrestert, torturert og henrettet i betydelig større antall enn hva sjahens regime hadde tillat seg å gjøre. Det iranske presteregimet er dømt for grove og systematiske brudd på menneskerettighetene hele 70 ganger av FN. Amnesty anklager regimet for forbrytelser mot menneskeheten. 80 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen i det rike oljelandet, grunnet Revolusjonsgardens korrupsjon, krigføring, atomvåpen og undertrykkelse.

Men den iranske befolkningens demokratiske aspirasjoner har ikke latt seg stagge. Det vi er vitne til i dag er opptakten til en ny revolusjon i Iran. Denne gangen har kvinner overtatt ledelsen av kampen. Protestene har fortsatt i fem måneder til tross for at hundrevis har blitt drept og titusener er arrestert. Dette indikerer at demonstrasjonene er organiserte.

NCRI står for organisering av en stor andel av protestene i landet. De avslørte regimets atomvåpenprogram i august 2002, i tillegg til regimets drone- og rakettprogram i senere år. De har av den grunn vært det største offeret for undertrykkelse i landet og kilde for målrettet terror utenfor Iran. Presteregimet sprer dessuten mye desinformasjon gjennom sitt etterretningsnettverk mot motstandsbevegelsen. Nettverket prøver å infiltrere medier, politiske fora og forskningsmiljøer i vesten. Dette gjør de gjerne ved å fremstille seg selv som opposisjonelle, mens de svartmaler den reelle motstandsbevegelsen. Målet er å svekke samholdet blant eksiliranere og å overbevise vestlige makter om at det ikke eksisterer noe reelt demokratisk alternativ til det sittende presteregimet. Slik prøver de å tvinge demokratiske land til å tviholde på en nytteløs blidgjøringspolitikk vis-à-vis presteregimet.

Det er derfor avgjørende for demokrati i Iran og for fred i verden at Norge og omverden ikke lar seg dupere av Irans etterretningstjeneste. Vi bør heller støtte det iranske folket og den demokratiske motstandsbevegelsen. Vi må også snarest mulig svarteliste den iranske Revolusjonsgarden for dens undertrykkelse hjemme og spredning av terror i utlandet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe