Mannsutvalget har nettopp levert sin rapport og slår i bordet med dystre fakta om mannens helse og livsvilkår. Et naturlig spørsmål blir da: Er det håp for mannen?
Utvalget påpeker at gutter blir senere modne enn jenter. Gutter har også vanskeligere for å sitte i ro og sliter mer med å tilpasse seg en teoritung skole. De flittige og tilpasningsdyktige jentene får bedre karakterer, og synes også å bli overvurdert av lærerne.
Dette i sin tur fører til at gutter blir utkonkurrerte på de prestisjetunge utdanningene hvor det kreves høye karaktersnitt. I sin tur vil det forplante seg inn i arbeidslivet.
Vi vet også at menn sliter helsemessig. Menn får mer hjertesykdom. Menn har høyere kreftrisiko og lavere kreftoverlevelse enn kvinner. Nesten tre ganger så mange menn som kvinner tar sitt eget liv. Menn lever fire år kortere enn kvinner.
På tross av dette bruker helsevesenet klart mer penger på kvinner enn på menn, omtrent tjue prosent mer. Og det forskes langt mer på brystkreft enn på prostatakreft.
Det er bare et år siden et noenlunde tilsvarende kvinnehelseutvalg leverte sin rapport, «Den store forskjellen». Det er liten tvil om at kvinner også kommer dårlig ut på en rekke statistikker. Gamle rollemønstre og fordommer lever videre.
Kvinner får beviselig dårligere lønn enn menn, også når man tar hensyn til utdanning, yrke og arbeidstid. En større omsorgsbyrde i hjemmene faller på kvinner. Kvinner utsettes oftere for vold, både fysisk, digitalt og seksuelt.
Kvinner rammes av sykdommer som har lav medisinsk status, og kvinner føler oftere at deres helseplager bagatelliseres. Flere jenter enn gutter har psykisk sykdom.
Kvinnehelseutvalget påpeker at kvinner rammes av sykdommer og plager som er spesifikke for dem, slik som overgangsalder. Her er behandlingen på hvit og ikke på blå resept.
Dette er forvirrende! Hvem skal jeg tro på? Er det mannen eller kvinnen det er synd på? Hvem fortjener den ettertraktede offerrollen? Vi kan bli klokere på det ved å sette hele problemstillingen inn i en større sammenheng.
La oss først innta et globalt perspektiv. Vi kan starte i vårt naboland, Russland. Her er levealder for menn 66 år, det er hele 14 år lavere enn hos oss. Det fins land hvor det er enda verre, i enkelte land er levealderen helt ned mot 50 år.
Utdanning, som de fleste hos oss har tilgang til, er for et flertall av verdens innbyggere en fjern utopi. Mye kritisk kan sies om helsevesenet vårt, men helt galt kan det ikke være: Vårt helsevesen er nylig kåret til verdens beste.
Skyhøyt sykefravær kan ikke forklares så enkelt
Kvinnehelse det snakkes altfor lite om
Også i vårt eget land kan vi endre perspektiv. Det fins andre og sterkere skillelinjer enn det mellom kjønn. Jeg tenker da på sosiale forskjeller. Forskjellen i levealder mellom de fattigste og de rikeste mennene er 14 år i Norge.
Tilsvarende tall for kvinner er ti år. Ingen biologiske forskjeller kan forklare dette – det skyldes alene menneskeskapte sosiale forhold. Kjønn arves ikke, men tildeles tilfeldig. Det gjelder ikke sosiale forhold.
Det er sterke sammenhenger mellom hvilken familie man er født inn i, og hvor stor sannsynlighet det er for å lykkes med å ta en utdanning.
Vi vet også at utviklingen her går feil vei. De sosiale skillene har økt i landet vårt de siste tiårene. Den rikeste ti-prosenten har blitt betydelig rikere, de fattigste femti har stått på stedet hvil.
Når vi ser på slike tall må vi stille oss spørsmålet: Er det virkelig så kritisk at menn og kvinner har forskjellig preferanse når yrkesvei og utdanning velges? Burde vi ikke konsentrere oss mest om det som tydelig skaper størst skiller mellom grupper?
Det er også på sin plass å spørre seg selv om vi har fordommer mot det å ikke ha en utdanning.
I den offentlige debatten er det systematisk slik at det er stemmen til de utdannede og mektige vi hører. Sammensetningen av mannsutvalget viser at de går i den samme sosial-fellen.
Utvalget er bekymret for menn uten utdanning – men etter hva jeg kan se har nesten alle de sytten medlemmene universitetsutdanning. Jeg kan ikke se at noen kommer fra de tradisjonelle mannsdominerte yrkene som utvalget er bekymret for.
Slik er det også med kvinnehelseutvalget. En kjapp titt på utvalgets femten medlemmer viser at samtlige femten har universitetsutdanning. Kanskje tenker du at helsevesenet ikke gjør den samme feilen?
Skuffende nok så har helsevesenet en systematisk tendens til å gi mest til dem som trenger det minst. Rett nok er tilgangen til primærhelsetjenesten ganske lik i Norge, uavhengig av sosioøkonomisk status.
Tilgangen til spesialisthelsetjenesten er derimot enklere for folk med høy utdanning – til tross for at behovet for helsetjenester er høyest hos dem uten utdanning.
Tilbake til spørsmålet om det er håp for mannen. Ja, det er håp for mannen. Det er med mannen som med kvinnen: Det kommer bare an på hvor du er født, i hvilket land og i hvilken familie.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!