Jul og nyttår nærmer seg. Vi er allerede i gang med vennejulebord og bytting av julegaver. Vi er inne i tiden hvor vi skal være med våre aller nærmeste. Som singel i over 14 år og som programleder i Singelkrisa podkast, har jeg ofte kjent på utenforskapet, og det vet jeg at mange av lytterne mine også kjenner på.
Livet var kjipt. Nå er jeg evig takknemlig til barnevernet
Jeg hadde trengt Snøfall da jeg var barn
Jeg har ikke hatt noen stor gjeng og har kjent på ensomheten når vennejulebord er overalt på sosiale medier. Nyttårsaften har også vært vanskelig. Jeg har ofte fått til svar at «vi er bedt til et vennepar», så du passer på en måte egentlig ikke inn her. Da lurer jeg på, vil den enslige ødelegge for kvelden, er det ikke nok stoler eller bestikk? Hvorfor kan ikke én ekstra få plass?
Rampenisse til begeistring og besvær
Trodde du velferdsstaten tar seg av oss? Særlig ei gruppe sliter
Vi er inne i en sårbar tid, og det er på høy tid at vi endrer litt på vår egen kultur. Jeg synes at vi nordmenn generelt sett er dårlige på å invitere nye inn i vennegjengen eller i familien, sammenlignet med andre i Europa. Jeg har reist mye, og der inkluderer man andre mennesker over en lav sko. Det er enkelt og null stress. Jeg kjenner på at den vanlig mannen i gata synes det stress å være inkluderende. Og det kan det godt være at det er. Men har du følt deg utenfor én gang, ønsker du ikke at andre skal føle på det samme. Ta deg litt sammen og vær litt medmenneske nå i julen.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!