I disse dager har den sagnomsuste rampenissen inntatt mange norske hjem. Noen av nissene fant veien opp fra kassene på loftet, andre ble med hjem på impulskjøp første helga i desember, mens andre er innelåst i glassmonter i kjelleren og får rød løper opp til stua hver eneste desember med fullstappet program fra 1. til 24. desember. Men så finnes det dørvoktere der ute, som ikke slipper rampenissen inn. Uansett hvor mye barna maser, gråter og ligger våken om nettene, så slippes ikke rampenissen innenfor dørene. Det finnes altså hjem uten rampenisse. Det er det nok mange kollegaer til småbarnsforeldre som priser seg lykkelig over. De har mer enn nok med å høre småbarnsforeldre prate om omgangssyke, håndballtrening, fotballdugnad og julecup, om de ikke skal tåle gnålet om en rampete nisse i tillegg.
Prøv rampenisse-generatoren her
Det er klart alderen på barna har noe å si for om rampenissen får delta på listen over gjøremål foreldre skal gjennom før jul. Idet guttungen bikker ni år har mange vært igjennom både skotog i gangen, Nugatti på doskåla og zipline i stua nok ganger til å ha mistet trua på både rampenissen og menneskeheten. Jeg er ikke den eneste som etter en dag ute i 18 effektive blå, kryper ned under dyna og kjenner søvnen komme, men bråvåkner og vekker både mann og barn med: «Shit! Rampenissen!». Får pusten igjen, tusler ned på stua, hiver litt mel ut over bordet, gnir rampenissen inn i melet og smiler fornøyd til seg selv: Fin snøengel! Kryper tilbake under dyna og drømmer om hva min neste, briljante rampestrek skal være. Når barna spør om det er mamma og pappa som lager rampestrekene, ler vi bare tappert, og sier: «Nei, så spreke, morsomme og gøyale ideer har ikke mamma og pappa, vettu». Mens vi ser lurt på hverandre, blunker og fniser.
Hva er det vi som trenere ikke forstår?
Er dette Trondheims nye hybelstrøk?
Men når barna de siste morgenene, og ettermiddagene for så vidt, har sittet på stuegulvet, klatret i trappene, løpt i gangen og funnet på mye livligere rampestreker med denne nissen enn det jeg og min mann har greid klekke ut. Når de leker sammen uten å krangle og har en konkurranse om å finne på den mest gøyale rampestreken, da er det bare for mamma å spisse ørene og samle ideer til neste dag. Så selv om rampenissen ikke faktisk kan spyles ned i do, sette fyr på skjegget til pappa eller sendes til Afrika, er det fint å se den gleden barna har med å glede seg til hva rampenissen kanskje finner på i morgen. For er det ikke sånn at det å glede seg til noe er en glede i seg selv? Å undre seg, tenke på, drømme om og glede seg over om rampenissen sitter i godstolen og spiller Nintendo når han våkner i morgen.
Så til alle dere dørvoktere der ute, som ikke orker å ha besøk av en rampete nisse hele desember: Jeg skjønner dere veldig godt. Og til dere som ikke skjønner hva jeg snakker om, og dere som kanskje ikke skjønner hvorfor vi har latt oss «amerikanisere» på denne måten: Nå må jeg dessverre gå. For rampenissen skal faktisk tegne bart på begge barna med sprittusj i natt, og han har visst behov for litt hjelp.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!