Etter å ha sett filmen «Sauls sønn» gjorde jeg meg en del tanker, for ikke å si følelser. Først og fremst dyp sorg vekslende med raseri, hvorfor vet alle som bare har hørt navnet Auschwitz.
Filmens enorme uttrykkskraft er absolutt ikke avhengig av fråtsing i grusomheter, de kunne vært mye verre i forhold til virkeligheten, men snarere grusomhetenes forandring til hverdagslige hendelser som forgår og foregår i endeløs evighet og alminnelighet og plutselig oppdager man at man er i helvete. Og samtidig er dette en film som merkelig nok unndrar seg alle kunstneriske verdier, alle kunstneriske begreper.
LES ANMELDELSEN AV FILMEN HER: Storverk fra dødsleiren
Jeg vet jo at de er der, at ting er nøye beregnet og allikevel er det som om man får følelsen av nærmest å slentre inn i en hverdagslig faenskap som overgår alt, og jeg minnes ordene: Men dette kan man dog ikke gjøre med et menneske. Men man kan og gjør det.
Nettkrigen mot IS
Europa under angrep - igjen
I Thomas Manns «Dr. Faustus» er et av nøkkelkapitlene – kanskje det viktigste – en samtale mellom helten og Satan. En moderne komponist, Adrian Leverkùhn, som står overfor sitt eventuelle gjennombrudd. Og denne samtale med djevelen dreier seg da også om kunst og er det noen som forstår seg på det er det nettopp djevelen, om kunst og også følgelig hva som må til i våre dager hva gjennombrudd angår. Etter å ha gjennomgått alle kunstneriske muligheter – og ganske særlig fluktmuligheter – etter å ha påvist for eksempel ironiens umulighet – eller det klassiske formspråkkopis umulighet – eller den rene forms umulighet – eller det private kunstterapis umulighet osv. osv. kommer de saliggjørende ord, de satanisk saliggjørende ord der det eneste kunstnerisk mulige presenteres. «Det eneste som ennå er tillatt er det ikke-fiktive, det realistiske, det uforstilte og uforklarte lidelsens uttrykk i dens reale øyeblikk. Lidelsens avmakt og nød har tiltatt slik at ingen illusjonsskapende lek med den er tillatt mer.»
Solberg: – Hat og intoleranse hører ikke fortiden til
Man må uten videre vedgå at disse krav absolutt er overholdt i «Sauls sønn». Som også slik føyer seg inn i den lange rekken av store samtidskunstnere som arbeider med dette. Dette er vår tids hovedtema i forhold til hvilket de fleste andre blekner. Se på modernistene Francis Bacon, Kafka, Bruno Schulz, Picasso, Max Ernst osv osv. Ja også i Norge – hva med Arne Ekeland eller Hannah Ryggen. Jo det samme. Lidelse, rettferdighet, i Ekelands tilfelle med litt kommunisme riktignok, ja hos Hannah med, men sentralt hos begge overgrepene, lidelsen, rettferdigheten, ondskapen. Og har de siste tider blitt bedre? Nei den har ikke det, snarere tvert imot. Og dog, allikevel Holocaust vil for alle tider bli stående som urbilde på den store massakre – ja vel ja vel, jeg vet at også andre kan nevnes i fleng – Gaza, Syria, Libanon, Lesbos, men allikevel, det er vel det vi selv har opplevd som sitter om det så bare er på tilskuerplass som i mitt tilfelle. Jeg har ikke sittet i konsentrasjonsleir, men min far har – og jeg husker jødegutten som forsvant fra klassen og ble aske, og min mors voldsomme gråt fra badet da min far ga henne avisen med navnene til de ti henrettede – ja alt det og mere til. Og det er en gang slik at det kjente ligger vårt hjerte nærmest. Men kanskje det er lenge siden, men ikke lengre siden enn at flyktningene ramler inn i Europa.
Noen ganger får jeg opplyst at det er meget glede i verden, mitt syn er altfor pessimistisk: Verken all kunst eller kultur eller samfunn for øvrig er så jævlig. Når vi leser dette for eksempel sitter vi på hytta og har det aldeles fortreffelig. Og jeg er enig, vi har det aldeles fortreffelig. Det er bare det at jeg føler en sorg, en sorg over Europas skjebne, en nagende følelse av angst og langt ute i horisonten et sted: Se, vi står på trappene.