Mange hevet nok øyenbrynene da NRK avdekket at det de siste fem årene er gjennomført 44 000 større og mindre inngrep i norsk natur. Oppsynsmannen med Bård Tufte Johansen bidro til å kaste mer lys på hva dette egentlig handler om når han jakter på nedbygd natur, hvorfor den bygges ned og også hvordan tilsynelatende intakt natur er endret.
I Norge er det kommunene som har hovedansvaret for arealplanleggingen. En viktig del av dette er å godkjenne hvor og i hvor stort omfang inngrep i naturen kan gjøres. Alle de 44 000 inngrepene NRK fant skal derfor enten direkte eller indirekte være godkjent gjennom kommunale arealplaner. Trondheim kommune har vedtatt å bli arealnøytral. Det ligger som et premiss i jobben med et nytt veikart for hva arealene våre skal brukes til, kommuneplanens arealdel (KPA). Men hva betyr det egentlig?
Kan vi vinne klimakampen?
Det er grundig dokumentert at det er arealendringer som er den viktigste årsaken til tap av biologisk mangfold, både i Norge og i verden for øvrig. Tap av biologisk mangfold påvirker igjen hvilke tjenester vi kan få fra naturen og FNs klimapanel peker på bevaring og restaurering av natur som et av de viktigste tiltakene for å begrense klimaendringene. Intakt natur er effektiv til å ta opp klimagasser og også til å begrense skader. Styrtregn gir langt mindre skader i et område med natur som kan ta opp vannmassene enn i et område som er nedbygd. Tradisjonelle enger sikrer flere insekter som igjen bidrar til pollinering.
Mange kommuner er bevisst dette og har i ulik grad startet arbeidet med å begrense omfanget av inngrep i naturen. Miljøorganisasjonen SABIMA fant i 2023 at i alt 80 kommuner på et eller annet nivå hadde starter arbeidet med å bli arealnøytrale.
Det finnes imidlertid ingen definisjon på «arealnøytral» og det tolkes ulikt av ulike kommuner. Ideen kan spores til arbeidet i blant annet Verdens naturvernunion (IUCN) som har løftet fram målet om «no net loss» – ikke noe netto tap (av biologisk mangfold). I arbeidet med arealplanen i Trondheim er arealene avsatt til «Landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift» (LNFR) lagt til grunn. Dette er altså områder som ikke skal bygges ned. Målet er at summen av slike arealer ikke skal gå ned – arealnøytraliteten skal altså måles i hvor mye som er satt av til LNFR-formål. Det vil si at dersom deler av et slikt område blir omregulert til bygging av boliger, næringsliv eller infrastruktur, så må tilsvarende areal som i dag er satt av til utbygging, endres til LNFR slik at det ikke blir et netto tap.
Det er to åpenbare utfordringer med dette. For det første er det krevende å finne nok områder som i dag er satt av til utbygging som kan endres til LNFR. De finnes, som for eksempel de omdiskuterte utbyggingsarealene på Overvik og Øvre Rotvoll, men det holder ikke for å nå målene som er satt for økt næringsareal. Det betyr at mulige utbygginger må skrinlegges, eventuelt flyttes ut av kommunen. Det andre, som kanskje har fått mindre oppmerksomhet, er at selv om arealet av LNFR opprettholdes er ikke dette noen garanti for at det biologiske mangfoldet sikres.
Hva er DU villig til å ofre for at vi skal nå klimamålene?
Dette skyldes særlig to forhold. I dag foregår det mye fortetting, særlig i boligområder. Dette blir betraktet som positivt siden byen da «vokser innover» og transportbehovet øker mindre enn det ellers ville gjort. Det gjør det lettere å bruke miljøvennlige transportformer og infrastrukturen kan utnyttes bedre. Ulempen er at fortetting ofte skjer i små grønne lunger innimellom eksisterende bebyggelse, altså de stedene hvor det finnes biologisk mangfold. Disse kan være viktige, både isolert og som deler av spredningsveier for ulike arter. Denne typen nedbygging vil ikke påvirkes av den foreslåtte definisjonen av arealnøytral.
Det andre er at LNFR i seg selv er ingen garanti for at det er gode forhold for biologisk mangfold. Dersom en åker som er satt av til utbyggingsformål blir tilbakeført til LNFR, er det bra for opprettholdelse av matproduksjon, men dersom samtidig et naturområde legges ut til for eksempel industri, vil det biologiske mangfoldet reduseres totalt, selv om målet om arealnøytralitet er nådd.
I Storbritannia har de derfor gått et skritt lenger. Fra og med 12. februar må alle utbyggingsprosjekt dokumentere at det biologiske mangfoldet øker som følge av prosjektet. Dette betyr at hensynet til natur må vektlegges på en helt annen måte. Er det viktig natur i området som må bevares? Er det muligheter for å restaurere ødelagt natur? Er det bekker som kan åpnes? Kan det anlegges blomsterenger for å legge forholdene bedre for insekter?
Oppsummert er altså et mål om arealnøytralitet en god start, men langt fra tilstrekkelig for å stanse tapet av biologisk mangfold. For det første trenger vi en felles forståelse av hva arealnøytralitet faktisk betyr. Vi trenger også en bedre forståelse av hvordan biologisk mangfold kan måles. Kommunene burde også fått muligheten til å pålegge utbyggere at de skal dokumentere positive bidrag til biologisk mangfold, slik det nå er innført i Storbritannia. Dette ville vært et viktig verktøy og ville sannsynligvis ført til langt større oppmerksomhet på dette i det enkelte byggeprosjektet. Fram til dette er på plass må vi krysse fingrene for at utbyggere på eget initiativ tar ansvar og bidrar til bevaring og restaurering.
Vi kommer heller ikke unna at tiden er overmoden for å ha juridisk forpliktende planer over kommunegrenser – streng arealforvaltning i en kommune hjelper lite hvis effekten er at utbygginger legges til like sårbare områder i nabokommunene.
Ottar Michelsen sitter i bystyret i Trondheim for SV.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!