Folkemordet i Srebrenica er en påminnelse av hvor farlig og ødeleggende etnisk nasjonalisme og hatretorikk kan være.
Juli er en måned vi forbinder med sommerferie, men det er to dystre minnemarkeringer i denne måneden. Her i Norge har vi 22. juli, og på europeisk nivå har vi 11. juli, minnedagen for folkemordet i Srebrenica.
I løpet av dagene mellom 11. juli og 22. juli ble rundt 8 000 bosnisk muslimske menn og gutter systematisk drept. Det ble drept 77 personer i terrorangrepet i Norge 22. juli. Ti ganger 22. juli er 770 drepte. Hundre ganger 22. juli er 7 700 drepte. Srebrenica ble med andre ord utsatt for mer enn hundre ganger «22. juli» i juli 1995. Dette var ikke tilfeldige ofre i en kaotisk krig, men som på Utøya var det sivile som ble henrettet i kaldt blod. Mange av dem var like unge som ofrene på Utøya. Rundt ett tusen av de henrettede var barn under 18 år, noen av dem var bare 14–15 år gamle. De ble drept sammen med sine brødre og fedre. Mange ble mishandlet før de ble drept.
Banket opp og dynket for å være journalist
Mennene og guttene ble ført til tomme skoler og varehus. Der ble de stuet sammen før de ble lastet på busser og lastebiler til henrettelsesfelter. For å hindre motstand hadde mange av fangene bind for øynene, var bakbundet eller måtte gå barbeint. Ofte ble de tvunget til å grave sine egne graver før de gruppevis ble stilt opp og skutt. Noen ganger var gruppene større og det var også eksempler på massehenrettelser i lagerhaller.
Hvordan kunne Srebrenica skje midt i hjertet av Europa?
Et av svarene på det er makthavernes misbruk av historien. I Bosnia og i Srebrenica levde folk sammen i harmoni. De snakket det samme språket, hørt den samme musikken, så de samme tv-programmene, lo av de samme vitsene og leste de samme bøkene. Hvordan klarte serbiske ledere å få lokale serbere til å hate sine naboer, kolleger og til med slektninger som tilhørte en annen etniske gruppe?
Milošević -regimet i Beograd kontrollerte pressen, skolebøkene og kulturlivet. Gjennom bruk av disse institusjonene og gjennom propaganda bidro de til å skape hat. Fortellinger om «historisk urettferdighet» ble et spesielt sterkt virkemiddel. De snakket om historiske perioder eller hendelser som kan påkalle en dyp følelse av urettferdighet som må rettes opp eller hevnes. Eller en følelse av frykt for gjentakelse.
Da general Ratko Mladic erobret Srebrenica refererte han til et serbisk opprør mot osmanene i 1804, og sa at tiden var inne for å hevne seg mot osmanene. Denne formen for mytologisering av historiske hendelser er effektiv for å få tidligere naboer til å hate hverandre. Dette fordi man ser forholdet mellom grupper i et historisk perspektiv og da med fokus på de periodene med konflikt. Bosnjaker er ikke etterkommere av osmanene, men fakta erstattes med myter når fiendebilder skal skapes. Da forsvinner individet. Det historiske fiendebildet på gruppenivå trumfer de mellommenneskelige relasjonene hos mange. De historiske erfaringene – som blir brakt frem av nasjonalister – blir viktigere enn de dagligdagse erfaringene med naboene. Mange serbere begynte å se på bosniske muslimer som undertrykkende osmaner som sto i veien for serbernes ambisjoner om Stor-Serbia.
Resultatet ble vanvittige forbrytelser mot uskyldige sivile, forbrytelser som fant sted rett foran nesen til det internasjonale samfunn. FN sendte nesten 40 000 fredsbevarende styrker til Bosnia tidlig på 1990-tallet under det lovende navnet «United Nations Protection Force» (UNPROFOR). Problemet var bare at det var ingen fred å bevare. Dessuten var mandatet deres definert gjennom utallige FN-resolusjoner som var så kompliserte at fredsbevarende styrker på bakken hadde problemer med å dechiffrere dem. Srebrenica ble for eksempel erklært som «sikker sone» beskyttet av FN, men da det gjaldt som mest løftet ikke FN ikke en finger. De ba heller ikke Nato om hjalp da folkemordet startet slik de skulle.
Hvorfor brenner Frankrike?
I filmen «Quo Vadis, Aida?» som er basert på sann historie, viser regissør Jasmila Žbanić hvordan en mann har kledd seg som kvinne. Han blir oppdaget av en FN-soldat som peker på ham som juksemaker. Serbiske styrker får tak i ham og sender ham til henrettelse. FN passet på at ingen jukset seg til overlevelse. De beskyttet ikke sivile slik «sikker sone» statusen til byen hadde forespeilet folk.
Når vi markerer dette folkemordet 11. juli, gjør vi det for å anerkjenne de enorme menneskelige tapene og lidelsene som ble påført helt uskyldige mennesker. Vi gjør det også for å minnes hvor farlig og ødeleggende etnisk nasjonalisme og hatretorikk kan være. Dette har vi erfart selv vi i det fredelige Norge. Det var den samme ideologiske tankegangen som lå bak massakren på Utøya.
Folkemordet i Srebrenica er også en smertefull påminnelse om internasjonalt svik, om internasjonal handlingslammelse til tross for at alle nødvendige ressurser var tilgjengelige for å gripe inn og stoppe massakren: FN-mandatet, soldater på bakken og NATO-fly i luften. Når man likevel feilet, reiser det spørsmål om vår evne til å forhindre folkemord andre steder.
Lærdom fra alt dette er vi må fortsette å vårt arbeid mot hatpropaganda og en liberal verdensorden der Srebrenica aldri skjer igjen.
Rettelse: I den opprinnelige teksten var alderen på de drepte barna 12–13 år. Dette er nå rettet til 14–15 år.
Grusom påminnelse om «glemt krise»
«Oss og dem»-retorikk bidrar til polarisering