Julia Hagen Rådgiver ved RVTS Midt, St. Olavs Hospital og Forsker 2 ved avd. for Psykisk helsearbeid, NTNU Samfunnsforskning.
Christine Riseth Kvello Psykologspesialist ved RVTS Midt, St. Olavs Hospital.
Marit Helene Hem Forskningssjef ved avd. for Psykisk helsearbeid, NTNU Samfunnsforskning og professor ved VID Vitenskapelige høgskole.
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Det var med engasjement vi leste Line Knutsen Lunds innlegg «Tanker om «hvorfor» vi blir syke», i Adressa 23. juni. Her argumenterer vi mot, eller nyanserer, noen av Lunds budskap.

Vi oppfatter at forfatteren forsøker å sidestille psykiske helseproblemer med fysisk sykdom, dette til tross for at det er vesensforskjeller mellom disse. En kreftdiagnose kan stilles ved å påvise biologiske markører og sykdom inni kroppen. Det kan vi ikke ved psykiske helseproblemer og det som kategoriseres som psykiatriske diagnoser, med unntak av noen organiske lidelser som for eksempel demens.

Det er samspill mellom psykiske helseproblemer og genetiske/biologiske prosesser, men det er ikke påvist noen årsakssammenhenger mellom det som for eksempel diagnostiseres som schizofreni el. depresjon og biologiske sykdomsprosesser. Psykiske helseproblemer kan være alvorlige og innebære intens lidelse for den enkelte og de rundt. Det er likevel misvisende og problematisk å snevre inn og redusere psykiske vansker til noe patologisk og «galt» inni individet, også fordi det gir en oppfatning av at det er noe som skjer uavhengig av konteksten personen lever i.

Vi opplever det unyansert når Lund fremhever at man bør unngå å stille spørsmålet «hvorfor» ved psykiske helseproblemer, fordi det kan vekke følelser av bl.a. skyld og skam, og det kan være vanskelig for den som er «syk» å ha ansvar for å formidle sine vonde følelser og tanker. Det er viktig å ta hensyn til den enkeltes situasjon og de berørte, men vi tenker at Lunds budskap kan bidra til å lukke rommet for dialog og utforskning av situasjonen. Personens mulighet til å dele egne erfaringer begrenses. Vi er enige i at «Hvorfor» ikke er det mest hensiktsmessige spørsmålet når man utforsker utfordringene. Da kan «Hva har skjedd med deg?», og «Hvordan påvirket det deg og livet ditt?» være relevante spørsmål.

Innsikt i utfordringene er viktig for å kunne gi hjelp som oppleves nyttig. Forfatteren synes å undervurdere betydningen belastende hendelser og livsvilkår kan ha for utviklingen av psykiske helseproblemer. Ved overgrep, problematiske relasjoner og dårlige levekår, kan det også være nyttig å plassere ansvar der det hører hjemme. Det kan lindre skyld- og skamfølelse.

Lund avslutter bl.a. med et håp om at pengene til opptrappingsplanen for psykisk helse kan anvendes slik at vi blir bedre på å helbrede og lindre «psykisk sykdom», og at vi allerede nå kan « … anerkjenne at sykdom er sykdom …». Vi har et håp om at vi som fagpersoner og samfunn kan akseptere at psykiske helseproblemer ikke er sykdom i den forstand fysisk sykdom er, og kan anerkjenne kompleksiteten ved slike utfordringer. Vi håper at det med Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033) følger ressurser til gode og tilgjengelige tjenester som tar utgangspunkt i folks erfaringer, hverdagsliv, livsvilkår og behov. I tillegg til at det rettes oppmerksomhet mot forhold utenfor tjenestene, som påvirker folks psykiske helse og livskvalitet.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!

Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.