Innlegget ble først publisert på Facebook og har blitt oversatt fra engelsk til norsk.
Kjære digitale dagbok, jeg har en tilståelse til deg.
Jeg er lei.
Jeg er lei av krigen i landet mitt. Plassen jeg har vokst opp, plassen jeg elsker, hvor menneskene jeg elsker bor. Noe jeg tenkte på nå nylig er at jeg har så mange der jeg elsker. Faktisk omtrent 44 millioner mennesker.
Jeg er lei av å lese nyhetene, av å få hjertet mitt knust igjen og igjen, når inhumane skapninger ødelegger så mye.
For å være ærlig så er det noe som hjelper. Når jeg hører om soldatene som sparker fra seg, nyheter om nye våpen, tunge våpen og ikke minst det å se mennesker hjelpe hverandre.
Men så, hjertet knuser igjen. Og hver gang blir det vanskeligere å få bitene på plass.
Kjære digitale dagbok, jeg er lei.
Lei av å måtte rope om smerten vår og se at verden ikke reagerer lenger.
Fordi verden også er lei.
Folk går inn i «beskyttelsesmodus» i hodene sine og unngår å lese informasjon, nyheter og se videoer.
Det har jeg erfart. Med en gang jeg begynner å rope om vår nasjons smerte, er det 30 prosent færre som lytter.
Kjære digitale dagbok, fortell meg, hvilken dør må jeg banke på? Hvilket vindu må jeg rope ut av for å vise alle den virkeligheten de ikke har lyst til å se? Verden burde ha ansvar for å hjelpe hverandre i de mørkeste tider.
Kjære digitale dagbok, jeg er lei av å bli skuffet over verdensorganisasjonene, de som skal ta vare på menneskene rundt oss. De er stille nå, ingen hjelp og ingen reaksjon.
Kjære dagbok, du vil ikke tro det, men jeg håper fortsatt at de skal gjøre noe. Jeg vet at jeg vil bli skuffet nok en gang.
Kjære digitale dagbok, det er flaut for meg å si at jeg er den som er sliten. På grunn av menneskene i Ukraina, de som mister alt, som opplever krigen daglig.
Kjære dagbok, jeg skal være ærlig med deg. Jeg skriver ikke dette for å skremme deg, jeg vil ei heller at du skal synes synd på meg, eller klemme meg.
Dette er min måte å prøve å fortelle folk at vi alle er slitne av krigen. Vi får alle hjerteskjærende følelser når vi leser om dyr som dør i havet, barn og mennesker som sitter på tak for å prøve å overleve. Det er ekstremt smertefullt å se hva som er realiteten i dag, det skjønner jeg.
Men det å være sliten og lei skal ikke bety at vi skal gi opp. Å unngå og lese hva russerne gjør med landet mitt hjelper ikke, det stopper ikke det onde.
Stillhet vil ikke skape fred.
Å ikke reagere vil ikke hjelpe oss med å få tilbake normale priser i matbutikken.
Den sterkeste kraften alle mennesker har, det er kraften i ordet. Jeg ber ikke om lange taler som denne, jeg ber bare folk om å vekke resten, ved å dele dette og ikke være redd for å se virkeligheten.
Kjære digitale dagbok, takk for at du lytter. Nå vil jeg ta et dypt åndedrag, drikke kaffen min, fortsette å kjempe, hjelpe, rope, jobbe, donere, leve, håpe, tro, gråte og alltid fortsette fremover.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Minoritetsmenn diskrimineres
Fastlege-bingo
«Polakk» uttales på en nedsettende måte