Jeg heter Odd Karsten. Jeg er «knærne-mine-har-begynt-å-lage-lyder-når-jeg-setter-meg» år gammel, og jeg jobber som programvareutvikler.
For omtrent et år siden ble jeg diagnostisert med ADHD, og fikk samtidig begynne på medisiner for å hjelpe meg til å fungere i det daglige.
Det var som å endelig få gnidd søvnen ut av øynene, bare at istedenfor «øyegugg», var det det å ikke kunne fokusere på oppgaver og gjøremål, som ble tørket vekk.
ADHD blir av mange omtalt som en «superkraft». Misforstå meg rett: Det er fint å normalisere mentale sykdommer og nevrodivergente individer. Men likevel føles det ut som romantisering. Sosiale medier er fullt av artige memes og videoklipp med innhold som: «Slik vet du at du har ADHD», «ADHDs superkrefter» og «Du vet at du har ADHD når». Supert, hvis det får noen til å oppsøke hjelp og muligens også til å bli diagnostisert. Men vi må anerkjenne et stort aber.
Ofte er disse «tegnene» som blir listet opp i artige videoklipp bare helt vanlig menneskelig oppførsel. Det er vanlig å glemme avtaler iblant. Det er vanlig å prokrastinere fordi man vil utsette noe kjedelig. Det er ikke før at de helt vanlige personlighetstrekkene blir til noe som hindrer deg fra å fungere og delta i samfunnet, som du bør være bekymret.
ADHD og definisjonsmakta
Vi tørster etter ADHD-kunnskap, og sosiale medier er ikke problemet
Jeg har jobbet kjempehardt for å tilrettelegge livet mitt og tilpasse det den nevrodivergente hjernen min. Jeg skriver ned alt av avtaler med én gang – på mobilen, på den fysiske kalenderen jeg har på veggen, og gjerne i notatboka for å være sikker. Alle viktige gjenstander jeg eier har egne steder de SKAL befinne seg på. Jeg må fjerne alt av mulige distraksjoner når jeg må få gjort noe viktig på jobb. Det skal være så enkelt som mulig for meg å gjøre det jeg skal, og så vanskelig som mulig å bli distrahert og gjøre feil.
Og det er utmattende. Jeg må notere ned viktige samtaler, eller be om oppsummeringer på etterhånd. Jeg sporer av når jeg snakker med folk – selv i samtaler med dem jeg setter pris på. Det kan være et enkelt ord som sender hodet mitt ned i et kaninhull, og jeg dukker ikke opp igjen før flere viktige detaljer har gått tapt.
Det å sitte i møter på jobb der flere snakker samtidig er omtrent bortkastet tid. Enten må jeg bruke masse energi på å laser-fokusere på hva folk sier (og bruke lang tid på å hente meg inn etterpå, slik at hjernen funker igjen), eller bare akseptere at jeg ikke får med meg noe i møtet.
Jeg har evnen til hyperfokus. Men det er takket være medisinene at jeg kan bruke hyperfokuset på det jeg faktisk skal gjøre. I hvert fall rundt 70 prosent av tiden. Jeg er heldig. Jeg får anerkjent innsatsen jeg gjør på jobb, og at alt det rare jeg lærer meg kan brukes på en eller annen måte. Men det er fremdeles dager hvor jeg sitter vel vitende om at jeg ikke har fått gjort en pøkk, og må ta igjen alt neste morgen for å unngå å falle bak.
Jeg har det bedre nå. Selv om jeg fremdeles får angst av å føre timer. Jobben er gjort, ofte før deadline – men tiden brukt har gått meg hus forbi, og jeg kjenner fremdeles et stikk av skam hver gang jeg glemmer noe. Eller hver gang jeg blir oppspilt og drar en samtale ut i en digresjon fordi jeg ble oppspilt. Høres det virkelig ut som en superkraft?
Adressa-frokost mandag 4. mars: Ingeborg Senneset om livet uten barn
Adressa-samtalen på Kosmorama: Se programmet her
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!