Adresseavisen har de siste ukene hatt en artikkelserie om ADHD. Mange mener at «alle skal ha ADHD for tiden». Klinikksjef på St. Olav, Elin Ulleberg, kaller det en trend. Men er det sunt at helsepersonell blander trend og psykisk helse?
Mange tar lett på diagnosen. Jeg var der selv for ett år siden, som lærer var jeg et «offer» for uvitenhet. Jeg har lenge undervist i den videregående skolen og har alltid fått gode relasjoner med ADHD-ungdommer. Jeg koblet ikke den gode kjemien med eget strev, for jeg manglet språk for å beskrive egne utfordringer.
Lyset gikk opp for meg da jeg forsto hva ADHD er. Hyperfokus kan være en av de positive følgene av å ha ADHD. Så det har jeg fått nå. På ADHD. Jeg sluker alt om temaet, fra både bøker og SoMe. Og lærer noe nytt hver dag. Min opplevelse er at de som deler sin hverdag på SoMe både viser positive og negative sider med diagnosen.
SoMe har altså gitt meg livsendrende kunnskap. Som voksen forstår jeg endelig meg selv, alt strevet og de vanskelige situasjonene jeg har stått i.
ADHD og definisjonsmakta
Som jente var hun så godt som usynlig
Hva feiler det meg?
Dyktige spesialpedagoger har delt oppdatert kunnskap på Instagram, og for meg var det akkurat som å finne bruksanvisningen til min egen hjerne. Takket være dette fellesskapet har jeg holdt hodet over vannet. Alle med ADHD bør få slik veiledning. Og kunnskapen er der, men det er for lite av den i helse- og skolesystemet.
«Vi må få større fokus på psykiske lidelser, både i skolen og på arbeidsplasser. I dag stilles det ingen krav til at en sjef eller lærer skal sette seg inn i andres diagnoser. Åpenhet, forståelse og aksept er veien å gå.» sier Frida, som ble intervjuet i Adressa. Jeg vet hvordan det er å føle seg feil, rar og misforstått.
Vi som får diagnosen sent i livet, har fått vår porsjon stigma og skam. Det har vært mange nederlag og mye motstand. Strevet er reelt, og det er alvorlig. Det er ikke for å være trendy.
Flinke, snille og stille ADHD-jenter blir ofte utbrente kvinner, som maskerer og mobiliserer så godt vi kan, til strikken en dag ryker. Min erfaring er at jeg blir møtt med mer forståelse alle andre steder enn i behandlingssystemet.
Frida, som fikk diagnosen på barneskolen, beskriver hvor viktig det var for henne å få diagnose og hjelp i ung alder. Å se symptomene når jentene er små, er forebyggende psykisk helse. Slik kan vi styrke jenters selvfølelse, slik at de ikke møter flere nederlag. Alle barn trenger hjelp til å utvikle selvforståelse og egenkjærlighet.
Nytt år, nye diagnoser
Sofie (15) kjenner på ensomhet
Vi kan ikke vente på et system som henger etter. Jeg ser hvor viktig det er at vi lærere lærer oss om diagnoser og møter elevene der de er. For det er ensomt å slite psykisk, det vet alle som har gjort det. Og det er bare kunnskap som hjelper mot fordommer.
Det er aldri for sent å lære seg noe nytt, og jeg ber innstendig om forståelse og aksept for at vi har ulike hjerner fra de som møter oss i helsevesenet. Det siste vi trenger er å bli møtt med skepsis og tvil.
Så kjære klinikksjef Ulleberg: I stedet for å være bekymret, kan du lytte til de som har diagnosen. De har noe viktig å fortelle deg. Vær åpen, ha tillit til folk, prøv å forstå. Det er gode grunner til at vi vil forstå oss selv.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn.