Jeg må sitte i pipa når jeg skriver denne teksten, det er der jeg konsentrerer meg best. Der er det minst distraksjoner.
Da jeg gikk på skolen, ble jeg «utredet» for ADHD, eller hyperaktivitet som det het den gangen. Grunnen til at jeg skriver det i hermetegn, er at den utredningen fortjente virkelig hermetegn. Jeg ble satt i et rom og måtte legge et puslespill. Deretter ble det konkludert med at jeg ikke hadde ADHD. De mente dog at jeg hadde dyskalkuli, som de forklarte med at jeg ikke skjønte matte så godt. Sånn, da følte BUP og skolen at de hadde gjort en grundig nok jobb, og jeg var ikke noe særlig klokere enn før utredningen. I en alder av 40 skulle jeg finne ut at dyskalkuli innebar uendelig mye mer enn bare manglende forståelse for tall.
Jeg har hele livet måttet finne egne måter å løse ting på. Ting som for andre virker som det letteste i verden. Å finne veien. Skjønne hvor lenge fem minutter er. Navigere med kart, eller skjønne tegninger når jeg skulle bygge ut huset mitt. Jeg så drømmende ned på tegningen av huset, så på mannen min Kyrre, pekte på tegningen og sa «der skal jeg gjøre yoga». Kyrre så spørrende på meg. «Skal du gjøre yoga i pipa?» Jeg leste meg litt opp og oppdaget at både tidsforståelse, romforståelse, kart og navigering er ting min hjerne synes er svært kronglete fordi jeg har dyskalkuli.
Når GPS-damen sier «om 200 meter, ta avkjøringen til venstre», da må jeg kjøre veldig sakte. Om ikke rekker hun ikke å si «ta avkjøringen til venstre» før jeg har kjørt forbi. Jeg aner ikke hvor langt 200 meter er.
En småkonge til begjær
Hvor går grensen for humor?
Nå er det et kjør av barn og ungdom, men også voksne som ønsker utredning for ADHD. Er det mer ADHD nå enn tidligere? Eller er det samfunnsstrukturene våre som gjør det enda vanskeligere for oss med en hjerne som fungerer på en litt annen måte? Vi som ikke nødvendigvis nyter godt av å sitte ned med øynene mot et smartboard mens det mates info fra lærer? Vi som ikke klarer å skille viktige eller uviktige distraksjoner fra hverandre?
Jeg tror ikke det er mer ADHD nå. Jeg tror bare at det vises bedre fordi verden nå er en jungel av distraksjoner. Skjermer, smarttelefoner og varslinger går i ett sett. Har du ikke evnen til å skille mellom viktige og uviktige distraksjoner, da blir det et kjør i hodet uten sidestykke. Alt blir hakkete og litt urytmisk, og viktige beskjeder kan bli borte i viraken.
Jeg og en mamma i klassen til datteren min Lola, hadde avtalt at jentene våre skulle feire bursdag sammen på Rush trampolinepark. Hun skulle legge ut invitasjonen på Facebook-gruppen til klassen. Alle kommenterte under og takket for innbydelsen. Jeg også …
«Å, så hyggelig, men da er vi dessverre på vinterferie, men kos dere masse!» Det ville jo vært veldig kjedelig for Lola å være borte på egen bursdagsfeiring, så vi fikk heldigvis flyttet den.
Jeg finner alltid en løsning, stien er bare hakket mer kronglete (og gøyere) enn hos gjennomsnittet.
Usynlighetskappen
En frivillig død
Da jeg skulle mellomlande på flyplassen i Mexico City, for eksempel, fikk jeg panikk. Jeg er elendig på å navigere. Jeg var livredd for å ikke rekke flyet til Oslo, men turte ikke si til flyselskapet «jeg er vims, så dere må følge meg». Jeg skrev derfor at jeg hadde et ben som var betraktelig kortere enn det andre og trengte å bli fraktet til neste gate. Det ble jeg. I rullestol. Jeg skammet meg selvfølgelig da jeg reiste meg fra rullestolen og måtte fortsette å late som det ene benet var kortere enn det andre helt til han som hadde trillet meg var ute av syne. Men sånn måtte det bli, ellers hadde jeg ikke kommet meg til Oslo.
Jeg ville aldri vært foruten min kronglete sti og min rotete hjerne. Den gir meg også fantastisk morsomme øyeblikk i livet. Den gir meg muligheten til å impulsivt gripe utfordringer som jeg kanskje aldri hadde turt å ta om jeg vurderte nøye. I april skal jeg på en utredning for ADHD, etter anmodning fra fastlegen. Det blir spennende. Men uansett hva som kommer ut av det, kommer jeg aldri til å slutte å gjøre yoga i pipa. For det er der jeg tenker aller best.
Les flere tekster skrevet av Lisa Tønne her!