Turid Fånes Sætermo Seniorforsker, NTNU Samfunnsforskning AS
Linda Dyrlid Førstelektor, Institutt for sosialt arbeid, NTNU

Den største gruppen innvandrere vi har, forventes i stor grad å klare seg selv. Det gjør dem sårbare for sosial dumping.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

At arbeid er nøkkelen til vellykket integrering, har lenge vært en bærende tanke i norsk integreringspolitikk. Adresseavisens avsløringer i Hay-saken viser at vi ikke lykkes.

I 2004 skjedde to viktige ting i norsk innvandrings- og integreringspolitikk.

For det første ble introduksjonsprogrammet innført. Programmet foregår på heltid, og omfatter i tillegg til språkopplæring arbeidspraksis og kunnskap om hvordan det norske samfunnet er organisert. Det retter seg mot flyktninger og familiegjenforente – ikke arbeidsinnvandrere.

For det andre ble EU i 2004 utvidet med åtte nye, østeuropeiske land. Dette endret innvandringsmønsteret til Norge, og siden utvidelsen har arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa hvert år utgjort de største gruppene av innvandrere her til lands.

Denne største gruppen innvandrere omfattes ikke av introduksjonsprogrammet, og får derfor heller ikke dra nytten av det. I realiteten har vi derfor fått en todelt innvandrings- og integreringspolitikk, der den største gruppen innvandrere vi har i stor grad forventes å klare seg selv.

Kjøpmannsgata 16 i Trondheim i november 2017. Der jobba to polske arbeidere fra Norinvest Drift i kjelleren da Arbeidstilsynet kom på besøk. Foto: Arbeidstilsynet

Tanken bak er kanskje ikke så urimelig: Hvis arbeid er nøkkelen til vellykket integrering, bør arbeidsinnvandrerne som kommer hit nettopp for å jobbe i større grad være selvintegrerende, og uten behov for hjelp fra den norske stat.

Gjennom Adresseavisens avsløringer knyttet til Francis Hays virksomhet gjennom konsernet Norinvest, ser vi imidlertid hvordan manglende hjelp til integrering og en arbeidsgiver med vilje til å utnytte arbeidernes manglende norskkunnskaper og kjennskap til egne rettigheter, raskt kan føre til noe som minner om sosial dumping.

Polske arbeidere Adresseavisen har snakket med forteller om mangelfulle lønnsslipper, skyggeregnskap for overtidsarbeid, manglende sikkerhetsutstyr og uverdige boforhold. En arbeidsgiver som lønnet arbeidere som «vaktmestere» for å slippe å betale minstelønn for faglært arbeid, og som unnlot å spare til pensjon for sine ansatte.

Hvordan kan dette skje? Hvorfor sa ikke arbeiderne opp og meldte fra?

De polske arbeiderne beskriver blant annet behovet for å ha en jobb, manglende språkkunnskaper, opplevelsen av å ikke ha noe alternativ å gå til, og håpet om at ting ville bli bedre.

Svarene vitner om det vi ved NTNU Samfunnsforskning og NTNU har sett gjennom vår forskning: at mange arbeidsinnvandrere, selv etter å ha bodd i Norge i mange år, opplever manglende sosial integrering, utilstrekkelige språkferdigheter, sårbarhet i arbeidsmarkedet og økonomisk marginalisering. Dette kommer også fram i Arbeidsinnvandrerutvalgets NOU som satte søkelyset på arbeidsinnvandreres integrering i norsk arbeids- og samfunnsliv.

Det er ikke så rart, for det finnes ikke noe introduksjonsprogram for arbeidsinnvandrere, og de får ikke tilbud om opplæring i språk eller kunnskap om hvordan det norske arbeidslivet fungerer.

Uten kjennskap til dette, blir utenlandske arbeidstakere små i møte med arbeidsgivere som ofte har kontroll over både inntekten og bosituasjonen til den enkelte.

Fraværet av integreringstilbud til arbeidsinnvandrere er lett å feie under teppet. Foruten antakelsen om at det at de er i arbeid er synonymt med at de er «integrert nok», vil nok mange tenke at arbeidsinnvandrere er mer «midlertidige» innvandrere enn mange andre. Imidlertid er tallenes tydelige tale at en stor andel av arbeidsinnvandrerne bosetter seg her mer permanent, og mange har bodd her i årevis.

Uten tilstrekkelig kjennskap til norske systemer, lover, regler og språk, risikerer vi et klasseskille vi ikke ønsker i norsk arbeidsliv. I et slikt skille blir arbeidsinnvandrere de store taperne, ute av stand til å navigere systemet like godt som sine norske kolleger, og lette ofre for arbeidsgivere som er villige til å utnytte dette for egen vinning.

Da er veien kort til sosial dumping i norsk arbeidsliv.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!