I et innlegg kritiserer Majken Aune Olsen forslaget fra meg om å ikke gi 100 prosent uføretrygd til personer under 30 år – med noen åpenbare unntak.
Jeg synes det er fint å se at forslaget er med på å løfte en viktig debatt om hvordan vi kan skape et samfunn med muligheter for alle. Jeg har full forståelse for at forslaget virker drastisk. Men når stadig flere faller utenfor arbeidslivet i ung alder, må vi tørre å tenke nytt og større.
Mer enn hver tiende nordmann i arbeidsfør alder mottar uføretrygd. Det er over 360.000 mennesker, og det er nesten dobbelt så mange uføre i Norge sammenlignet med Sverige. Det til tross for at Sverige er fem millioner flere innbyggere enn oss, og at nordmenn ikke kan sies å være mye sykere enn svensker.
Spesielt er andelen unge uføre rekordhøy – og den vokser. I Norge får altså stadig flere beskjed om at arbeidslivet ikke har bruk for dem, i svært ung alder. I etterkant blir mange ikke fulgt opp i det hele tatt, slik Olsen selv beskriver at hun opplevde. Sannsynligheten for at man da kommer tilbake til jobb eller utdanning, er dessverre lav.
Ikke bare taper vi som samfunn stort på denne utviklingen, men også enkeltmenneskene det angår. Den største velferden vi kan gi den enkelte er en jobb som bidrar til at de kan forsørge seg selv og sine med sin egen lønn, får brukt interessene sine og blir en del av et arbeidsfellesskap. Å bli frarøvet muligheten til å oppleve dette allerede fra ung alder er en stor påkjenning for den det gjelder.
Høyre rir en gammel kjepphest
Menneskesyn og transpersoner
Derfor har vekslende regjeringer naturligvis jobbet for at færre skal bli uføretrygdet i ung alder. Da Høyre satt i regjering innførte vi mange tiltak som har hjulpet mange og som Ap-regjeringen har videreført, men vi lykkes likevel ikke med å redusere antallet unge som blir uføretrygdet.
Det er bakgrunnen for at Høyre diskuterer større endringer på systemnivå. Systemet i dag fungerer verken for de som kan jobbe – eller for dem som skal få uføretrygd. Mange som skal ha uføretrygd blir ventende lenge i usikkerhet før de får en endelig avklaring, og de som blir avklart blir i stor grad satt på uføretrygd uten særlig oppfølging i etterkant. Selv de som kun får gradert uføretrygd ender ofte opp med å bli 100 prosent trygdet, fordi graderingen tar utgangspunkt i at man enten er helt ufør eller helt arbeidsfør bestemte dager i uken. Sånn fungerer det ikke for de fleste.
Høyres utgangspunkt er at samfunnet aldri skal gi opp mennesker. Vi ønsker at flere av de som vil jobbe, men kanskje bare kan jobbe litt, skal få muligheten til nettopp det. De aller fleste unge uføre havner på trygd fordi de sliter med psykiske plager, og for mange kan arbeidsfellesskap og mestringsfølelse være nettopp det som gjør hverdagen lysere. Om det så bare er snakk om noen timer i uka. I Sverige har mer aktivitetsplikt gitt resultater, og vi har grunn til å lære av dem.
Vi skal selvsagt ta vare på de som skal ha 100 prosent uføretrygd. Men mange av de som står utenfor i dag både kan og vil jobbe noe. Da kan vi ikke ha et system som setter dem på utsiden.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!