Tomas Moe Skjølsvold Professor v/NTNU og nestleder, FME NTRANS

Regjeringen har akkurat godkjent Equinors planer for å elektrifisere produksjonen av flytende naturgass på Melkøya. Kritikernes advarsler om et «nytt Fosen» er et frempek mot konflikter vi vil se mange av fremover.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Årets klimasommer har blitt en vekker for mange. Globale varmerekorder, lokale hetebølger, skogbranner, uhørte nedbørsmengder og tilhørende ødeleggelser har blitt dagligdagse mediebegivenheter som i økende grad griper inn i Nordmenns hverdag.

Paradoksalt nok har sommeren bydd på en pause fra vinterens diskusjoner om energikrise og energiomstilling. Debatten og krisen sist vinter, handlet lite om klima. I stedet var fokuset todelt. På den ene siden fikk vi diskusjoner om akutt høye strømpriser og hvordan husholdninger og bedrifter kunne avlastes. På den andre siden pekte debatten frem mot det mange eksperter snart tror vil bli et Norsk kraftunderskudd, og hvordan dette kan unngås. De mest toneangivende stemmene pekte på behovet for en storstilt og hurtig utbygging av fornybar energi både på land og til havs, kanskje tydeligst representert ved energikommisjonens bønn om «mer av alt raskere» for å bøte på situasjonen. Et parallellspor i debatten handler om hvor og hvordan fornybar energi kan bygges ut, gitt konflikter med ulike samfunnsgrupper, næringsinteresser og hensynet til sårbar natur.

Det økende strømforbruket og tilhørende behov for fornybar energi handler ikke om mitt og ditt sløseri med lys og varmtvann, men om et av de mest sentrale Norske nærings- og klimapolitiske grepene: elektrifisering av samfunnet. Dette er et grep folk flest kjenner fra transportsektoren hvor elektriske biler, busser og ferger har blitt et hverdagslig innslag. Fremover er det imidlertid andre deler av samfunnet som vil stå for forbruksveksten. Petroleumsindustrien er sentral, sammen med den ventede satsingen på ny industri som batteriproduksjon.

I dette landskapet ligger kimen til den største energipolitiske kampen de neste årene. Akkurat nå får vi en forsmak på dette i Finnmark, hvor regjeringen har godkjent Equinors planer om elektrifisering av anlegget for produksjon av flytende naturgass på Melkøya. I dag slipper anleggets gasskraftverk ut store mengder klimagasser. Elektrifisering vil kutte om lag 850 000 tonn CO2-utslipp per år, noe som tilsvarer utslippene fra rundt 450 000 personbiler. Prosjektet har imidlertid blitt kontroversielt, både på grunn av en planlagt kraftlinje fra Skaidi, behovet for mye ny kraftproduksjon, samt frykten for at prosjektet vil blokkere kraftbehovet til andre industri- og næringsinteresser i regionen. I tillegg kommer det faktum at prosjektet grunnleggende benytter en knapp fornybar energiressurs for å forlenge fossilalderen. Kritiske røster kaller allerede Melkøya en ny «Fosensak».

Lenger frem ligger visjoner for petroleumsbransjen som krever mer fornybar energi både på land og i Nordsjøen. Et fremtidsbilde som mange aktører i dag arbeider for å realisere handler om å utvikle et nytt elektrisitetssystem til havs som er fullintegrert med det eksisterende kraftsystemet på land. Kronstanken er at kontinentalsokkelens mange olje- og gassinstallasjoner elektrifiseres ved hjelp av kraft fra land eller havvind, og at kraften ved hjelp av nye digitale løsninger sømløst vil flyte dit det er mest behov for den. Dette vil også kunne innebære at ny havkraft kan brukes på land eller i nye havbaserte industriaktiviteter som karbonfangst eller hydrogenproduksjon.

Grepet vil kutte store Norske klimagassutslipp fra oljeproduksjon. Samtidig vil dette, i enda større grad enn Melkøya, sette en del dilemmaer i energiomstillingen på spissen. Mens det internasjonale klimapanelet er tydelige på behovet for at vi kollektivt beveger oss mot en oljefri fremtid, vil en kobling av oljeaktiviteten til havs med dagens kraftsystem tydelig knytte den Norske versjonen av grønn energiomstilling til en videreutvikling og opprettholdelse av oljeindustrien, en materialisering av mantraet «utvikle, ikke avvikle». Allerede i fjor ble det søkt om å elektrifisere to Oljeplattformer ved hjelp av kraft fra den kontroversielle vindparken på Fosen. Selv om dette i første omgang ikke ble noe av, peker det frem mot mulige fronter i fremtidige konflikter: skal fellesskapets knappe fornybare energiressurser, naturmiljø, næringsinteresser og urfolksinteresser ofres for å styrke legitimiteten til og utvide levealderen til fossilbransjen?

Spørsmålet kan virke polemisk, men svaret er ikke opplagt, særlig i en tid hvor Europas etterspørsel etter Norske hydrokarboner øker i takt med Russlands krigføring i Ukraina: det finnes gode argumenter for at de nødvendige fossile brenslene skal være så karbonslanke som mulig. Likevel, Dagens Norske fossilboom er forhåpentligvis midlertidig. Europa vil vende seg fra de fossile brenslene. Her på berget vil enorme infrastrukturinvesteringer og elektrifisering av sokkelen i dag neppe være bidra til å gjør det enklere for Norske aktører å vri aktivitet bort en økonomisk lukrativ oljevirksomhet.

Juli 2023 ble den varmeste måneden målt på planeten noensinne. Om vi i Norge skal overbevise befolkningen og skeptikerne om at allerede kontroversiell fornybar energi skal bidra til å løse klimakrisen, er det ikke sikkert at sterkere koblinger til olje og gass er grepet som gjør fremtidige prosjekter mer spiselige.