Nest etter røyking, er usunt kosthold den største risikofaktoren for sykdom og tidlig død i Norge. Å gi barna sunne matvaner er et foreldreansvar, men også barnehage og skole må bidra. I Hurdalsplattformen lover regjeringen å gradvis innføre et daglig sunt og enkelt skolemåltid, der skolene selv står fritt til å organisere hvordan de løser det. Vi håper skolemat blir et hett tema i årets lokalvalgkamp.

I folkehelsemeldingen regjeringen la fram fredag, lover de å følge med på de ulike ordningene som allerede finnes. Deretter skal de vurdere det videre arbeidet med skolemåltid. Det lukter at dette tar tid. Men allerede finnes det en rekke rapporter som viser oppsiden ved gratis mat på skolen. Bedre helse og mindre forskjeller er viktige stikkord. Dessuten er det bra for samholdet i klassen å spise mat sammen.

Så hva skal kommuner med trange budsjetter gjøre? Det beste hadde selvsagt vært en tidsmaskin, der en kunne reist tilbake i tid og sørget for at alle norske skoler ble bygget med skolekjøkken, slik det er i Sverige. Heldigvis finnes også andre, gjennomførbare løsninger. Ut fra hva som er mulig lokalt, kan barna få alt fra varmmat til brødskiver eller kornblanding med melk.

Helsedirektoratet har sett på de samfunnsøkonomiske konsekvensene ved de ulike modellene. Kunnskapsgrunnlaget var ikke bredt nok til å gi en entydig konklusjon. Likevel vurderer de «gevinstpotensialet som stort og realistisk nok» til at de anbefaler en gradvis innføring av skolemat samtidig som det hentes inn mer informasjon.

Som de sier i reklamen, det er bare å gønne på. I valgkampen i 2019 ville verken Høyre eller Ap i Trondheim love gratis skolemat til alle. Vi håper de tør tenke større nå. Vi skjønner at i valget mellom flere lærere og brødskiver, taper brødskivene. Men skolemat handler like mye om folkehelse, altså den samlede innsatsen for å fremme helse og livskvalitet i befolkningen. Slikt er vanskelig å måle og taper ofte i konkurranse mer med håndfaste tiltak, som antall lærere. Skal vi få et sunnere samfunn med mindre forskjeller og færre livsstilssykdommer, trenger vi politikere som tør prioritere det som ikke kan måles.