Nokia har vært med meg helt siden oppveksten. Jeg vokste opp på 2000-tallet, og allerede som sjuåring ga pappa meg min første Nokia-mobiltelefon. Med den tok jeg bilder med vennene mine, spilte nedlastede spill jeg fant på baksiden av jentemagasiner og hørte på Bluetooth-nedlastede sanger. Det var begrenset hvor ofte jeg faktisk brukte den enkle mobilen med tastatur. Helt til året var 2011, og det skjedde noe. Noe stort og irreversibelt. Jeg fikk ta over pappas Iphone. På den kunne jeg surfe på internett, spille spill og gjøre alt mulig jeg aldri hadde sett for meg. Dagen jeg fikk min første Iphone forandret meg, og siden har jeg aldri kjedet meg, og det er helt, helt sant. Helt til jeg tok en helomvending i september i fjor.
Siden 2011 har jeg som sagt eid en Iphone, og den har vært fast følgesvenn gjennom barndommen, tenårene og hele veien til der jeg er nå – i studenttilværelsen. Som student merket jeg fort at det var mye å ta innover seg, både i skolesammenheng og sosialt. Og fiffig nok, som et resultat av at smarttelefonen min faktisk ble ødelagt, bestemte jeg meg for å gi litt faen og kjøpte en splitter ny Nokia på Elkjøp. Jepp – jeg kjøpte meg en ny tastetelefon, og vet du? Det er overraskende forfriskende og behagelig.
Som nevnt er jeg student, og jeg har mer enn nok med å prøve å følge med på forelesninger, pensum og samtidig få hverdagen til å gå rundt som den vanskelige kabalen det kan være. Jeg syntes tidligere jeg kastet bort verdifull tid på mobilen daglig, og fikk aldri et stille øyeblikk i hverdagen. Hjernen var overarbeidet, og jeg ble bare mer og mer stresset. Resultatet ble å bytte til Nokia, fordi det rett og slett hjelper meg å få de ekstra minuttene i hverdagen hvor jeg kan slappe av i små øyeblikk her og der. Hodet føles mer opplagt, i tillegg har skjermtiden min blitt betraktelig lavere, som også gir mer mentalt overskudd. Den tiden jeg «får tilbake» av å være uten skjerm daglig er uvurderlige i en travel hverdag, og jeg føler meg mye mer til stede når jeg er med venner og familie. For ikke å snakke om hvor godt det er for hjernen å sitte på bussen og gå steder uten å ha noe som helst stimuli fra en skjerm. Det er kun meg selv, og tankene får vandre fritt. Jeg kan oppleve å kjede meg, det har jeg ikke gjort på flere år, før tok jeg alltid opp mobilen i det øyeblikket jeg ikke hadde noe å gjøre.
Er psykiske helseplager egentlig sykdom?
Nå har det gått sju måneder siden jeg kjøpte den lille, primitive Nokia-telefonen, og i det store og hele angrer jeg ikke på valget mitt. Det kan jo være drittkjedelig å ikke ha tilgang til bussruter, sårt å ikke være oppdatert på Snapchat eller det kan føles tomt uten musikk. Det kan være tungvint å måtte spørre om vennene mine kan hjelpe meg å sjekke bussen for meg. Utfordringene ved å svømme i motsatt retning fra alle andre er definitivt der, men de positive sidene veier tyngre.
Tør å kjed deg. Tør å være til stede på bussen, på gata, i kø eller på skolen. Ja, det kan være kleint og kjedelig, men hva skjedde med det egentlig? Trenger man å ta opp mobilen for hver minste varsling? Jeg mener at det ikke er viktig nok til å forstyrre de få minuttene man har til å uforstyrret bare være i løpet av en dag. De minuttene jeg er ute av leiligheten prioriterer jeg på å være påkoblet i hverdagen, og de øyeblikkene, de er uvurderlige. Det å la tankene få vandre fritt, det kan være skummelt, men wow, så mange gode tanker og ideer det har ført til. Det har ført til en tilstedeværelse jeg ikke har hatt på mange år. Om du ikke velger å gå så langt som å kjøpe deg en ny Nokia-mobil, så håper jeg i det minste du leser dette og tar vare på de øyeblikkene som ellers kan forstyrres med unødvendig støy. Se opp – og se hva du har foran deg. Det er vakkert, du må bare tørre å kjede deg litt innimellom.
Burde flere gjøre som Marie og bytte ut smarttelefonen? Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Montanas guvernør vil forby flere sosiale medier
Om man vil løse et problem, må man finne årsaker
KrF: Ikke flertall for 16 års aldersgrense i sosiale medier