Før du leser videre: vit at jeg verken er influenser, lærer eller særlig god på dobbeltkonsonant. Det jeg derimot er – er mor til en liten flokk med unger, sporadisk samfunnsengasjert og innehaver av en ganske god dose sunn fornuft (syns jeg).
Jeg ytret meg på Instagram her om dagen angående en notis om at lærerstudiet har mindre søkere nå en tidligere. Responsen jeg fikk fra flere lærerstudenter, lærere og eks-lærere peker på stort sett det samme. Det handler ikke bare om lønn, men om hverdagen deres. De rekker ikke lære bort det de skal – det går så mye tid bort i andre unødvendig ting. Ting som å bryte opp slåsskamper, hente inn elever som stikker av, vaske bort hærverk, være familieterapeut eller generelt bare vente på at elevene hører etter.
Advarer mot foreldres makt i skolen: – Det er på tide å dra i bremsen
Viste du at det nå er blitt vanlig med vold mot lærere? Viste du at det er vanlig å kalle lærerne det styggeste du kan komme på? Ikke det? Nei, men slik har det blitt. Unge har ikke respekt lengre. Verken for ting eller mennesker. Og mange unge vet ikke at handlinger har konsekvenser. Hvorfor? Min teori er at de ikke opplever å få konsekvenser. Dagens foreldre har sluttet å være foreldre, og har heller sklidd inn i en slags rolle der det er viktigere å være kul, chill og godt likt blant vennene til barna – heller enn ærlig, fornuftig og tidvis «drittsur».
Lærerne sier det, ungene sier det og jeg sier det: vi må begynne å si NEI. Vi må sette grenser og begynne å oppdra ungene våre selv igjen. Det er et ordtak som sier «it takes a village to raise a child» men nå som landsbyen er borte, har vi latt skolen ta plassen til slekt og naboer. Tanken om at «it takes one teacher to raise 25 children» funker bare ikke. Vi kan ikke la lærerne og internett gjøre jobben, for så å klage når ting ikke går vår vei.
Når læreren ringer og sier at ditt barn har vært i en konflikt med noen andre; før du hopper rett i forsvar, kan det kanskje være, og jeg sier kanskje, at ungen din ikke er helt perfekt? Kan det være at ungen din har vært en ufordragelig-alt-for-tøff-i-kjeften-drittunge? Det kan det være, men vet du, det kan skje oss alle. Forskjellen er bare hvordan vi tar det, og om vi velger å samarbeide med skolen eller jobbe imot. Velger du det siste har vi alle tapt. For skolehjem samarbeid er faktisk den viktigste redskapen vi har.
Om man vil løse et problem, må man finne årsaker
Og det første vi må begynne å si nei til er sosiale medier til småunger. Det er 13-årsgrense på stort sett alle slike apper, men likevel har unger ned i 6–7 årsalderen både Snapchat, Instagram og TikTok. Jeg har hørt alle slags forklaringer på hvorfor akkurat deres pode har fått lov, men det forandrer ikke saken gjør det vel? «Ungen min må få være sosial» er en av grunnene til at foreldre gi etter for maset. Men jeg tenker heller motsatt, jeg tenker jeg sparer ungene mine for mye mas, unødvendige inntrykk og potensielt farlige situasjoner.
Språkbruken og adferden i skolegården er drastisk endret etter at SoMe ble en del av hverdagen. Dette i kombinasjon med ettergivende foreldre har gitt oss situasjonen vi står vi nå: utslitte, sykmeldte og frustrerte lærere.
Jeg vil avslutte dette meget uprofesjonelle og litt kaotiske innlegget med å si følgene;
Make læreryrket great again, og skjerp deg!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
«Finnes god egoisme?»
Det brenner på lærerværelset