Da jeg var barn lærte jeg at det å være avhengig av andre var et tegn på svakhet. Min far sa at det var bedre å være fryktet enn elsket.
Jeg har alltid likt historier om sterke jenter og kvinner. Da jeg var liten leste jeg historier om Ronja og Pippi, og ville være lik dem. Da jeg ble større, ble jeg fascinert av Wonder Woman, She-hulk og Scarlet Witch. Så lenge jeg husker meg selv, ville jeg være sterk. Overvinne livets utfordringer. Men så ble jeg utbrent og syk i lang tid, og det ble så vanskelig å plutselig være svak og hjelpetrengende. Jeg følte at jeg mistet meg selv. Den glade og sterke Tatiana var borte. Selvfølelsen stupte: Hva hadde jeg av verdi når jeg ikke lenger var sterk?
Historiene om sterke jenter og kvinnelige superhelter er viktige, men mange av disse historiene handler fortsatt om at fysisk styrke og rå kraft vinner fram. Sarah Connor og Ellen Ripley trengte både aggresjon, utholdenhet, list og våpen for å bekjempe sine fiender. Men i hverdagen er det ikke blodtørstige aliens eller morderiske terminatorer vi er stilt imot, men andre mennesker, som oss.
Den ekte uperfekte kvinnekroppen
Den amerikanske kulturkritikeren og feministen Bell Hooks skriver at vi dyrker vold i vår kultur. Så lenge vi blir sosialisert til å tro at alle menneskelige relasjoner bygger på at de sterke og overlegne skal dominere over de svake og underlegne, vil vi fortsette å dyrke vold og dominans framfor omsorg og kjærlighet.
Da jeg var liten, brukte min far å si at han heller ville være fryktet enn å være elsket. Når jeg tenker over de ordene nå, kjenner jeg på både sorg og smerte. Jeg tror ikke han virkelig mente det. Men det var det som var forventet av en mann i Russland: Å være en fryktinngytende og dominerende patriark, å løse ulydighet med vold. Det er ikke vanskelig å se hvordan dyrking av disse verdiene har ført til Russlands angrep mot Ukraina. Krigsforherligelse og dødskult finnes ofte der viljen til å dominere andre er høy, påpeker Bell Hooks: «Cultures of domination court death.»
Da jeg var barn lærte jeg at det å være avhengig av andre var et tegn på svakhet. «Det er kun deg selv du kan stole på og regne med i dette livet», lærte faren min meg. I lang tid levde jeg etter dette mottoet. På den ene siden var selvstendighet en viktig egenskap å ha i en kultur der kvinner ellers var avhengige og ble forsørget av menn. På den andre siden er overbevisningen om at du klarer alt selv og trenger ingen andre er et tveegget sverd. Den kan funke fint så lenge alt går bra. Men den er ødeleggende når livet faller fra hverandre. Den gangen jeg ble utbrent og syk, klarte jeg ikke meg på egen hånd. Jeg trengte andre mennesker.
Det er flott med flere kvinnelige superhelter i fiksjon og flere kvinner i lederposisjoner i virkeligheten. Men det er ikke nok. Vi trenger også å dyrke andre kvaliteter og verdier enn kampvilje, hardhet og aggresjon. I sin bok Will to change snakker Bell Hooks om at vi må slutte å tro at mennesker, og særlig menn, blir født med will to aggress, vilje til aggresjon. Vi må heller tro på at vi alle blir født med will to connect, vilje til relasjon.
Hooks omdefinerer ordet styrke: Styrke trenger ikke å være synonymt med hardhet og dominans over den andre, styrke kan heller være ens vilje til å ta ansvar for og ta vare på seg selv og andre. Motvekten til vold og dominans blir omsorg og kjærlighet. «The choice to love is a choice to connect», skriver Hooks i boka All About Love. Kjærlighet gjør at vi kan bevege oss forbi frykt, fremmedgjøring og separasjon. Når vi velger kjærlighet, velger vi å bygge bruer.
Det finnes noe mørkt og destruktivt ved det russiske
I mai var jeg i Oslo og så Nationaltheatrets oppsetning av Døden på Oslo S. I forkant av forestillingen leste jeg Ingvar Ambjørnsens bok. Jeg la merke til at flere av voldsepisodene som finnes i boka var tatt bort i teaterstykket. I boka blir en av skurkene banket opp av taxisjåføren som Pelle og Proffen sitter på med. Jeg ble først litt skuffet da denne episoden var borte fra teaterstykket. Det er jo så tilfredsstillende når skurken får seg en på trynet! Etter litt ettertanke likte jeg at denne voldsepisoden ikke var med. Da ble det mer fokus på de egentlige (ikkevoldelige) heltene: Pelle og Proffen, og ikke minst Pelles omsorgsfulle foreldre.
Mora og faren til Pelle aksepterer og omfavner Lena, ei jente som har vært borti både narkotika og prostitusjon. De viser omsorg for ei som har falt utenfor. De praktiserer den styrken som Bell Hooks snakker om. Kjærlighet er deres superkraft. Og når Pelle spør sine foreldre om hvordan han kan hjelpe Lena bort fra gata, får han dette svaret: «Det er helt utrolig hvor langt man kommer med vennskap. Vennskap og kjærlighet.»
Vi trenger flere fortellinger der ondskap beseires med kjærlighet fremfor vold. I Oscar-vinneren Everything Everywhere All at Once utkjemper hovedkarakteren Evelyn en kamp mot mørke krefter. Hun tyr ofte til vold. Men det er ikke hennes fysiske styrke eller kampsport-ferdigheter som får henne til å seire til slutt, det er kjærlighet. Jeg liker at filmen utfordrer de tradisjonelle kjønnsrollene. Det er mannen i familien, og ikke kvinnen, som sitter inne med omsorg, ydmykhet og varme. Han minner sin kone om å bruke kjærlighet istedenfor vold.
Som barn opplevde jeg både vold og kjærlighet. Far slo meg da jeg ikke adlød og da jeg sa imot. Jeg husker denne volden og jeg husker frykten. Men jeg minnes også kjærlighet. Det var pappa, og ikke mamma, som vasket og strøk alle tøybleiene våre og badet oss barna. Han fortalte verdens fineste godnatteventyr, hjalp meg med vanskelige lekser og lærte meg å spille sjakk. Mitt livs første dikt skrev jeg som seksåring, sittende i hans fang. Så jeg tror ikke en smule på det faren min sa, at han heller ville være fryktet enn elsket. Jeg tror han ville så gjerne både elske og være elsket. Jeg velger å tro at det ikke er voldsepisodene, men nettopp disse kjærlige øyeblikkene mellom meg og pappa, som har formet meg mest som menneske. Det er de minnene jeg vil mest ta vare på. Selv om det ikke alltid er lett, velger jeg meg kjærlighet.
Les flere tekster av Tatiana Elsoukova her!
Er det dette du ønsker for din egen datter?
Slik ødelegger de Midtbyen