Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) er en rettighetsfestet ordning for de av oss med assistansebehov på over 25 timer i uken. Jeg har hatt BPA i fire år, og det har vært de fire beste årene av mitt liv. BPA gir meg muligheten til å leve et fritt og meningsfullt liv. Men nå står jeg overfor en urovekkende virkelighet. Kommunen har besluttet å kutte min frihet, og grunnen er at jeg ikke faller inn under rettigheten på 25 timer i uken. Og jeg kjenner en klump i magen. En kald følelse går nedover ryggen min: har jeg blitt kun en salderingspost for kommunen?
Fire år med BPA har ikke vært en alternativ organisering av tradisjonelle tjeneste, men en livsstilsendring. Jeg har fått muligheten til å ta kontroll over mitt eget liv, bestemme hvem som skal assistere meg, når, hvor og hvordan. BPA har gitt meg den friheten jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Jeg har kunnet delta i samfunnet, ha en meningsfull jobb og et sosialt liv. Det har vært som å endelig få nøkkelen til en dør som tidligere var stengt.
Hvorfor står vi så alene?
Men nå er døren til samfunnsdeltakelse i ferd med å stenges på nytt. Kommunen har bestemt at min rett til BPA skal kuttes på grunn av antall timer. Jeg føler meg som kun et tall i en budsjettpost, og ikke som et individ med rettigheter. Er jeg kun en salderingspost for kommunen? En av dem som må ofres for å balansere kommunebudsjettet?
Jeg forstår at kommunene har økonomiske utfordringer, men å kutte BPA for de av oss som ikke har 25 timer i uken er urettferdig og uakseptabelt. BPA handler om selvbestemmelse, selvstendighet og likestilling. Det handler om å gi oss muligheten til å leve livene våre slik vi ønsker det. Det handler om å respektere våre grunnleggende rettigheter som mennesker.
Du kan ikke kutte i grunnbemanningen, Wolden
Jeg oppfordrer kommunen til å revurdere denne beslutningen. Vi er ikke bare tall i en budsjettpost. Vi er enkeltmennesker med drømmer, ambisjoner og ansvar. La oss ikke bli redusert til kun et tall på et ark. Gi oss muligheten til å fortsette å leve våre liv med verdighet og frihet.
Vi er ikke salderingsposter. Vi er mennesker med rettigheter som fortjener å være fullverdige samfunnsborgere.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!