Mari Kosberg Alltid lærer, men ikke i dagens skole
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Vi skal kutte i grunnbemanningen i skolen, sier kommunedirektør Morten Wolden i forslaget sitt til budsjett for 2024. Jeg er overbevist om at alle ansatte i skolen rister på hodet idet de ser at hverdagen deres nok en gang blir vanskeligere å håndtere.

«Etter innføringen av lærernormen er bemanningen i skolen styrket på første til fjerde trinn. På grunn av andre kostnadsøkninger foreslår kommunedirektøren å redusere grunnbemanningen som skal gå til andre årsverk (...)», skriver kommunedirektøren i forslaget til budsjett.

For noen uker siden møtte jeg mine gode studievenner. Fra 2010–2014 studerte vi til å bli lærere i grunnskolen her i Trondheim. I dag er kun én av fem igjen i grunnskolen. En liten andel på 20 prosent har holdt ut. Og jeg tror ikke vi fem er unike i denne fordelingen.

I 2019 forlot jeg skolen etter fem år. Da var tiden min i skolen forbi. Det var mange grunner til dette, men en essensiell grunn var at jeg time ut og time inn hadde, stort sett, aleneansvar for 20 elever. 20 elever som med alle sine variasjoner og behov skulle bli ivaretatt. Det var flere med funksjonsnedsettelser, lærevansker eller som ofre for utenforskap. Det var fremmedspråklige elever og elever fra utrygge hjem. Bare seks elever var såkalt «ordinære», men med seks ulike behov til tilnærming og oppfølging. Det var forventet, og en selvfølge, at alt dette skulle håndteres av meg.

I tillegg til å tilpasse undervisningen til alle disse individene, måtte noen ha hjelp på do, noen måtte få knytte skolisser, noen måtte få vrengt ullgenseren og noen måtte få smurt en skive fordi mamma hadde glemt matpakken. Noen måtte plastres, noen måtte stoppes fra å angripe en annen med saks, noen måtte holdes i hånda og noen måtte få mer luft i fotballen. Og hva gikk dette på bekostning av? Jo, egne matpauser, dopauser, drikkepauser, og til slutt egen psykisk helse. For timene utenfor undervisningen, hvor man kanskje tenker jeg kunne hente meg inn i, fylles fort opp med 20 par foreldre som forventer og spør, PPT, barnevern, BUP, teammøter og personalmøter. Og ikke minst, planlegging av de 25 timene undervisning for de 20 fantastiske små.

Vi gir og gir og gir som lærere. Vi tørker spy, tårer, bæsj og kaviar i sekken. Og hva får vi igjen? Enda flere kutt. Og hva tror du vi står igjen med da, Morten Wolden? Jo, i alle fall ikke mange lærere som holder ut. For vi trenger så sårt alt av miljøpersonale der ute som står på for at alle barn og unge skal få en skolehverdag de har rett og krav på. Uten disse vet jeg rett og slett ikke hvor mange lærere som orker mer.

Mange spør meg om jeg savner læreryrket. Jeg har ikke sett meg tilbake én eneste gang, er mitt svar. Jeg skulle ønske jeg kunne jobbe i skolen, for det er en fantastisk jobb. Men det må en stor forandring til for at det skal bli aktuelt. Nå kuttes det i grunnbemanningen, som allerede er kritisk. Det som trengs i skolen vår i dag, er mange ting, men i alle fall flere hender. Flere personer med omsorg, faglige kvalifikasjoner og med lyst og interesse for å gjøre barna våre til gagns mennesker for samfunnet.

For de som allerede gråter på do, som ikke har energi nok til sine egne barn på ettermiddagen, for de som har dårlig samvittighet for alt de ikke rekker – i sympati og empati med alle voksne i skolen i dag; svaret er nei, du må virkelig ikke gjøre dette, Wolden. Akkurat nå, Morten, inviterer du lærerne til å forlate klasserommet som de er så inderlig glade i. Jeg heier på alle lærere og alt av miljøpersonale som står på i skolen i dag.