Magnus Olderø Sæther Strategisk designer, Variant
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

For en stund siden ble jeg av et tech-nettverk for kvinner utfordra til å svare kort på dette spørsmålet i videoformat. Selvfølgelig, tenkte jeg, selverklært feminist som jeg er. Det skal jeg enkelt få til. Men så begynte jeg å tenke. Og jeg bet meg selv irritert i halen gjennom de fleste av tankerekkene. Som kritthvit mann som har bikka 40, er jeg en av de aller mest privilegerte som stort sett får oppleve minste motstands vei mot selvhevdelse, rett til å ytre, bli hørt og anerkjent. Jeg lever i en verden som i stor grad er optimalisert akkurat for meg, mine preferanser og mine behov. Høyrehendt og heterofil med dyr landeveissykkel og alt, selv om det ikke alltid har kjentes slik for en forsiktig humanist som snubla inn i teknologibransjen. Da får jeg røpe at de tankerekkene som stadig gjorde at jeg bet meg selv i halen, hadde den felles endelige slutningen at det å tilføre flere kvinner i teknologibransjen først og fremst er bra for — meg. Uff da. Derfor ble jeg ikke klar til å sette meg i videosofaen denne dagen for å svare kort på spørsmålet.

Det er lett å tenke at kvinner tilfører «noe annet». Et annet vesen, en annen type dynamikk, andre perspektiver. Nærværet av «dette andre» som endrer gruppen «realfagsmann 25–55 år» til det bedre. Som demper alfakulturen. Dette nesten irriterende oppmerksomme, flinke og pliktoppfyllende som hever standarden til mange av oss – og som dessverre får frem det verste i enkelte mer usikre menn. Gjennom mine 12 år i teknologibransjen er de kvinnene jeg har hatt gleden av å jobbe med i all hovedsak de kollegene jeg har sett mest opp til. Jeg har stolt på at de får jobben gjort og følger opp handlinger, samtidig som de gjerne har vært de sterkeste bidragsyterne til positiv kulturbygging og det å gjøre andre gode. Derfor trenger vi jenter tenker jeg lett da. De er flinkere og bedre mennesker enn oss sølvfatgutta.

Men så er det lett å glemme da, hvorfor kvinner i teknologibransjen er mer pliktoppfyllende, hardtjobbende og sosialt kompetente enn de fleste menn. Det er fordi de må. De er «de andre». De som er definert som noe annet enn mannen (altså «kvinnelig popartist», «kvinnelig forfatter», «kvinnelig sjef», «kvinnelig utvikler»), og da må de pokker meg vise at de er bedre enn en gjennomsnittlig teknologimann for å fortjene plassen sin. Dette er den tøffe delen av den mer eller mindre skjulte diskursen innenfor teknologi og en rekke andre fagdomener, som tidligere har vært eid av mannfolk, og som vi som menn kun teoretisk kan prøve å begripe. Det får meg også til å huske såre øyeblikk da jeg forsto at kvinnene kjempa og led under høyt arbeidspress, hersketeknikker og selvhevdende dype røster. Dette er ikke særegent for teknologibransjen, men har vært rådende innenfor en rekke (om ikke alle) fagdomener, helt fra kunst til litteratur, medisin, pedagogikk, forvaltning og forsvar for å nevne noen.

Så hvorfor trenger vi da flere kvinner i teknologibransjen? Kanskje er det vel så fruktbart å løfte spørsmålet videre ut av mann/kvinne-dikotomien, for dette handler vel ikke om det biologiske kjønnet vårt, men om noe større? Slik som menneskerettigheter, livskvalitet og demokrati.

Teknologi og kodespråk er makt på lik linje med annet språk og kunnskap. Kodespråket er en (for mange mystisk) nøkkel til å forme samfunn og liv som i stadig større grad baserer seg på digitale tjenester, ettersom vi lever mer og mer som kyborger absorbert i de mange skjermflatene våre. Teknologi rommer makt til å definere muligheter og begrensninger i hvordan vi lever våre liv, til å definere innenfor- og utenforskap, deltakelse og utelukkelse.

Teknologi er samfunnsutvikling. Kvinner trengs ikke i teknologibransjen fordi de er flinke (de skal i likhet med oss andre få lov til å være gjennomsnittlige). Men kvinner trengs sårt fordi de bevisst eller ubevisst vet hvordan det er å systematisk være definert som den andre, og dermed underprivilegert. Dermed sitter kvinner på flere nøkler når vi skal designe og konstruere våre samfunn, som bør, nei må, være en god plass for alle. Når eksempelvis kunstig intelligens er i ferd med å få en så stor påvirkning på våre liv, må vi i hvert fall gjøre det vi kan for at denne intelligensen ikke er kjønnet eller politisk programmert til å opprettholde eksisterende skjevheter i makthierarkiet, enten det er går på kjønn, etnisitet eller klasse. Det vil den bli dersom kun de mest privilegerte er de som lærer den opp.

Selv om kvinnespørsmålet er viktig, er det enda større spørsmålet: Hvorfor trenger vi mangfold i teknologibransjen? Jo, for å overleve som et inkluderende og demokratisk samfunn. Vi trenger jenter, eldre, yngre, humanister, teknologer, filosofer, samfunnsvitere, fargeblinde, venstrehendte, homofile, introverte, tullete, nerdete – alle varianter. På samme måte som kvinnekampen på 60-tallet banet veien videre for rettigheter til homofile og andre minoritetsgrupper, baner kvinner veien videre for flere underprivilegerte grupper innenfor stadig nye domener, også teknologi. Derfor trenger vi kvinner, alltid og overalt på like vilkår. For meg er det å være feminist et forsøk på å ta de underprivilegertes blikk, for å være mer bevisst at livet som selvtilfreds hvit mann ikke er en allmenntilstand, men noe som er forbeholdt de få.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe