Jul i Trolla

Trolla Brug, som laget ovner, var hjørnestensbedriften i mange år. I en av arbeiderboligene, som het Sebastopol, ble jeg født 9. juli 1947. Jeg vokste opp sammen med en eldre søster, min mor og min far, som lik de fleste andre menn i Trolla arbeidet på «Bruket».

Jeg var fem år, og det nærmet seg jul. Mor var i full gang med å bake de sju kakesortene. Far var i skogen for å hente årets juletre, som ble hogd med velsignelse fra direktøren på fabrikken. Det var knyttet stor spenning til om treet fikk plass i stua, eller om halvparten måtte sages av før det ble satt ned i juletrefoten. Noen ganger hadde det så lite greiner at det ble plassert i en krok og kalt for et hjørne-tre.

Etter en stund hørte vi at det gikk i ytterdøra. Far var tilbake, og mor ropte ut til ham

– Børst av deg snøen

– Ja da, kom det småsurt tilbake.

Så sto han der med strikka-lua godt trukket ned over ørene og rim i skjegget.

– Hei, unger. Har dere skrevet ønskeliste?

– Ja, svarte jeg. Elna hjalp meg. Jeg ønsket meg en rattkjelke. Jeg trakk et krøllete papirark opp av lomma, og én av juletradisjonene til familien Pedersen var i gang.

Bonderomantikk?

Ordinær inntekt, men hodet så vidt over vannet

I den slitte muren på kjøkkenet, hvor en del av pussen hadde falt av, var det ei ovnsluke. Far hadde sagt at hvis vi la ønskelistene der, ville nissen komme ned gjennom pipa og ta dem med seg.

Men skjelvende hender åpnet jeg luka, skjøv lappen inn og lukket den forsiktig igjen. Nå var det bare å vente. Etter 3–4 minutter hørte jeg grafsing der inne og noen som sa «hoi-hoi» med kraftig stemme. Nakkehårene reiste seg. Så ble det helt stille. Skulle jeg tørre å se? Etter en stund tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg åpnet ovnsluka forsiktig. Ønskelistene var borte.

På julaften var det en kjelke i én av pakkene, og etter dette var ingen som greide å overbevise meg om at julenissen ikke fantes. Det var først på konfirmasjonsdagen min jeg fikk vite sannheten. I huset der vi bodde var det flere leiligheter ved siden av hverandre. De var adskilt med en mur. Etter at ønskelistene var lagt på plass og døra lukket, åpnet naboen luka i sin leilighet og tok den ut på den andre siden.

Onkel Arnulf spilte trekkspill. Han var mitt store idol og kunne flere melodier av Calle Jularbo, den berømte svenske trekkspilleren.

Jeg ble aldri lei av «Drømmen om Elin», og min store drøm var å bli like flink som ham. Mor og far hadde merket seg min interesse for trekkspill. Men det var ikke enkelt å kjøpe et trekkspill og få det hjem uten at jeg merket det.

Det var en uke igjen til julaften, og mor og jeg var på tur til byen for å se på juleutstillingene i butikkvinduene, noe som var en drøm for en gutt på den tiden, med nisser og andre ting som rørte på seg.

Mor og jeg gikk en tur innom Frelsesarmeens julegryte og julenissen ved grana på torget, men plutselig kjente jeg at mor dro meg hardt i armen.

– Kom, vi må gå.

– Hvorfor det? sa jeg. Da så jeg at onkel Arnulf kom imot oss og bar på en koffert. Jeg rev meg løs og sprang imot ham mens mors hudfarge skiftet fra rød til lilla.

– Hva har du der? spurte jeg.

– Å det, sa onkel, er julegaven til tante. Som du vet er hun sydame, og dette er en symaskin. Jeg tenkte at jeg kunne sette den hjemme hos dere slik at hun ikke oppdager den.

Slik ble det. Hjemme hos oss ble gaven til tante pakket inn, og nå var det bare å vente på den store dagen.

Julemiddagen var fortært, og nå kom det verste med hele julekvelden for oss ungene, nemlig oppvasken, i tillegg til å høre på at Sølvguttene under ledelse av Torstein Grythe sang julen inn.

Endelig var det klart for det jeg hadde gledet meg til: pakkene. Blikket mitt ble dratt mot en stor firkantet pakke som lå litt bak treet. Far løftet den opp og leste: Til Jan fra mor, far og Elna. Hjertet mitt gjorde et hopp. Jeg satte meg på gulvet og begynte å rive av papiret. Det var som å få en bøtte med kaldt vann i ansiktet, for jeg kjente igjen kofferten som onkel hadde båret på da vi møtte ham i byen. Jeg kikket surt bort på mor.

– Hva skal jeg med symaskina til tante?

– Du må åpne og se, sa hun. Kanskje det er noe annet.

Jeg rev opp lokket og ble sittende og måpe, for i kassen lå det et nydelig rødt piano trekkspill.

Ukrainske Olena: – 2023 har vært fylt med blandede følelser

Dør håpet, dør alt

Jeg husker ikke noen av de andre gavene, men var utålmodig etter å komme i gang. For jeg skulle jo spille «Drømmen om Elin» sammen med onkel. Mor og tante hadde en plan for det, og 2. juledag var leksjon 1 i trekkspillkurs for nybegynnere i gang, men jeg vil ikke påstå at jeg hadde fått de to beste musikkpedagogene i verden. Jeg ble plassert på en stol på kjøkkenet mens trekkspillet ble spent på meg etter alle kunstens regler.

Mor sto på høyre side og sa hva jeg skulle gjøre med de svarte og hvite tangentene. Tante hadde styringa over bassene, mens jeg satt i midten og gråt.

«Drømmen om Elin» virket uoppnåelig. Og før denne jula var over, hadde trekkspillet mitt blitt til et «skrekkspill» og ble stuet bort på et rom hvor det sto i mange år.

I ettertid har vi blitt veldig gode venner og tilbrakt mange timer sammen på scener rundt omkring i landet. Men jeg skal ærlig innrømme at når jeg hører Øystein Bache i «Team Bachstad» spille «Drømmen om Elin» på trekkspill rundt om i verden, ser jeg for meg en liten gutt som sitter med tårevåte øyne mens han strever med teknikken mellom to myndige damer.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!