Som ansatt i Trondheim kommune over tolv år, har jeg opplevd mye av det som enhetsledere ved helse- og velferdssentrene i Trondheim beskriver i Adresseavisen 15. november.
Nå har jeg vært ansatt ved ett av helse- og velferdssentrene i snart to år, og da jeg startet var jeg ikke interessert i en fast 100 prosent stilling. Jeg følte meg «kommunalt utbrent», et uttrykk jeg fant på for å forsøke å forklare min situasjon. Da hadde jeg lenge lett etter en arbeidsplass som kunne fylle mine behov for faglig engasjement, gode og trygge ledere og en arbeidsflyt som var kompatibel med mitt liv.
Avkler fagre løfter fra politikerne
Helseledere slår alarm om eldreomsorgen: – Noe er riv ruskende galt i Trondheim kommune
Jeg landet i min nye jobb og kjente at dette var et godt sted å være. Da meldte behovet seg for mer fast stillingsprosent. Jeg var i dialog med lederne mine ofte, og forklarte behov samtidig som jeg tok ekstravakter og fikk et vikariat. Jeg følte et behov for å bli sett og anerkjent for den jobben jeg gjorde, og jeg hadde håp om at de kunne stå på litt for å gi meg en fast stilling. Behovet var der, det er det jo ingen tvil om, med eldrebølgen som kommer og mangel på sykepleiere og vernepleiere i kommunen. Jeg opplevde at stillingsprosentene ble sjonglert mellom sykehjem og omsorgsbolig uten at vi ansatte fikk høre mer om det. En periode vurderte jeg å kontakte høyere instanser i kommunen for å forklare min situasjon og spørre om de virkelig mangler helsepersonell med treårig utdanning?
En småkonge til begjær
Med utdanning som vernepleier, erfaring og kompetanse hadde jeg håpet å bli hørt. Jeg innser at dette ligger på politisk nivå, men følte meg oversett og at Trondheim kommune som arbeidsgiver ikke kunne tilrettelegge.
Det er et krevende yrke, og mange av oss må lete lenge etter en jobb vi kan stå i over tid. Derfor spør jeg: Kan ledere få mer autoritet til å fremme enkeltsaker i Trondheim kommunes helse- og velferdssystem? Slik at vi alle kan jobbe og leve best mulig sammen.
Frokostmøte: Krigen i Midtøsten - hva er veien videre?
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!