Det finnes en mengde ordtak for livets nedoverbakker. «Alder er bare et tall.» «Du er så ung som du føler deg i hodet.» «Skallete menn er mer virile.»
Det er jo, selvsagt, det rene nonsens. Ingen menn ønsker å bli skallet, og meg bekjent foreligger det ingen empiri som viser at skallete menn yter mer og bedre i senga enn menn med hår på hodet. Tvert imot, dog også helt uten empiri, mener de av oss som har igjen rester av hodehår. Men tilbake til dette med alder. Når man, som jeg, har bikket midten av 50-åra, så er det egentlig kun oppløpssiden igjen. Og la oss selvsagt håpe at den blir lang. Men at alder bare er et tall? Ha! Vintrene føles mer uoverkommelige enn den Bill Murray opplevde i «Groundhog Day.» Man får bare prise seg lykkelig for at man ikke bor på Byåsen. Selv har jeg, og det sitter langt inne å innrømme, kjøpt meg piggsko. Ikke brodder. Gud forby. Hva tar du meg for? Men altså piggsko. Jeg har sett på piggsko og brodder som noe man iførte seg når man står på gravens rand. Det er for de virkelig gamle.
Jeg ser jo selvsagt at dette er et fortvilet forsøk på å holde fast på siste rest av ungdommelig, ja la oss kalle det virilitet, men nå. Nei, du. Jeg og Anton, min engelske bulldog og trofaste consigliere, har i flere vintre stavret rundt på Tyholt med ganglag som får Joe Biden til å være selve legemliggjørelsen av et sprettent ganglag.
Agnes og Nikola (17) slåss for hybelboerne
Nei, middelklassen trenger ikke mer penger
Men så kommer man i den alderen da ord som lårhalsen og prostata glir like lett over tunga som «vors» gjorde i hine, harde dager, en svunnen tid. Og her er jeg fristet til å lire av meg en tirade om Trondheim Kommunes lemfeldige holdning til brøyting og strøing, et tema som ligger mitt hjerte svært nær, men det skal jeg spare dere for. Denne gangen. Og helt uten at man merker det har radiovanene utviklet seg. Man går fra NRK P3 til P13. Og videre til P1 og P2. Før man, uten egentlig å være klar over det, finner stor glede i å lytte til P1+. Der får vi høre «Bergrosa» av Sven Nyhus. Og ikke minst – det er kjemisk renset for influensere og andre vi ikke vet hvem er. Det er fire ting menn i min alder er opptatt av. Første verdenskrig. Andre verdenskrig. Den kalde krigen. Samt avdøde politikere som Odvar Nordli og Einar Gerhardsen. Ungdommen ser rart på oss når vi sier «yolo.» Det er så jævlig 2010. Eller noe sånt. For oss er det et nanosekund siden, for andre et halvt liv. Men vi har også et liv. Tro endelig ikke annet. Vi er ikke helt fossiler. Vi henger med. Eller kanskje ikke. Vi vet at «ons» er noe mer enn en forkortelse for onsdag.
Selv om det sikkert heter noe annet nå, og noen av oss har gått den tunge veien og lært at «friends with benefit,» eller «fwb» som vi i et anstrengt forsøk på ungdommelighet bruker å si, ikke nødvendigvis betyr en venn som hjelper deg med å male huset. Nei, her er det snakk om helt andre fordeler, og de er vi jo på ingen måte imot. Men slike fordeler blir det, trist og merkverdig nok, mindre og mindre av. Nå vel. Man får klare seg selv, som best man kan. En kopp kaffe. Adressa. Papirutgaven, vel å merke. Mate fuglene. De små gleder. Det er jo et slags liv, det også.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!