La oss si du er lærer med 20 elever i klassen. Noen er fra rike familier, noen er fra middelklassen og to elever er fattige.
Du får to tusenlapper fra rektor med beskjed om å utjevne forskjellene. Om du er sosialist, gir du alle elevene en hundrelapp hver, og syns det er fint at de to fattige får disse ekstra pengene.
De rike merker ikke at de får denne hundrelappen, mens de som er fattige tar pengene med hjem til mamma.
Er du som meg, sosialliberalist, gir du en tusenlapp til hver av de to barna som er fattige, slik at de får kjøpt seg vintersko og varme jakker.
Dette er et forsøk på å forklare regjeringens fordelingspolitikk slik den er i dag. Men det er flere faktorer som påvirker økonomien, nemlig rente og prisøkning.
Når alle elevene får en hundrelapp hver, går mange på butikken og kjøper smågodt. Da øker prisen fordi kjøpmannen ser at det er stor etterspørsel etter godteri. Dette kalles inflasjon. Da blir verdien av pengene lavere, og de får mindre smågodt for hundrelappen.
For å motvirke prisøkning, øker renta. Enkelt forklart, når det er for høy temperatur i økonomien, øker renta for å motvirke at pengene blir mindre verdt.
Poenget her er: Når du gir like mye til de rike og middelklassen som til de fattige, går forbruket og renta opp og det blir enda dyrere for de fattige. Om du gir pengene til de som trenger det mest, kan prisnivået stabiliseres.
Nå har regjeringen bestemt at barnetrygda skal økes likt for alle. Jeg har venner som ikke trenger mer i barnetrygd. De setter hele barnetrygden av på fond som barna kan få når de fyller 18, slik at de kan kjøpe leilighet.
På helgetur til Stockholm traff jeg kjente med barnefamilier som skulle til København. De skulle ta en førjulstur i Tivoli, fordi det var en tradisjon, og det har de råd til. Disse familiene merker ikke om de får et noen hundrelapper mer i barnetrygd.
Rampenisse til begeistring og besvær
500 ungdommer ut i jobb
Om sosialisme fungerte kunne jeg vurdert å bli sosialist. Hvorfor? Fordi jeg er opptatt av at alle skal ha like muligheter. Barna fra andre kanter av byen skal få samme mulighet som mine barn, som har vokst opp i en enebolig på Ranheim.
Ett av ti barn vokser opp i fattigdom. De opplever dårligere oppvekstsvilkår, og får dårligere karakterer på skolen – senere dårligere betalt i arbeidslivet.
Når dagens regjering skal gjøre noe med forskjeller gir de penger til alle. På denne måten får ti av ti mer penger å rutte med. Inflasjonen går opp, og de fattige blir enda fattigere.
Det er ikke omfordeling å gi alle like mye. Omfordeling ville vært å gi til de som trenger det. Jeg er ikke komfortabel med at mine skattepenger settes på barnetrygdfond til dem som er rikere enn meg.
Jeg betaler skatt med glede, men ser helst at pengene blir fordelt nedover, ikke oppover. Venstre vil gi mer til de ti prosentene som virkelig trenger det, og heller gi så det monner.
Om jeg vil gi en hjelpende hånd til en venn som trenger det, vil vennen ta imot uten å beskylde meg for å stigmatisere henne. Stigma er å måtte stille seg i matkø fordi renta har økt, og prisene gått opp fordi regjeringen har gitt for mye til middelklassen. Våkne!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!