Grønn omstilling, eller overgangen til et lavutslippssamfunn, har i stor grad blitt framstilt som en uproblematisk vekstmulighet der ren og fornybar energi ikke bare skal erstatte olje og gass, men bli en vekstsektor i samfunnet. Dette er reflektert i den pågående «grønne» satsingen på batterifabrikker, nye datasentre og annen energi- og arealkrevende industri.
Debatten om hvordan denne satsingen fører til naturødeleggelser har skapt stort engasjement. Det er et viktig første steg for å bevege oss bort fra forestillingen om en grønn omstilling uten kostnader for mennesker og miljø. Likevel gir denne debatten lite mening om vi ikke også ser utenfor Norges grenser.
Inngrepene i norsk natur utgjør nemlig bare en liten del av de totale sosiale og økologiske kostnadene ved grønn omstilling i Norge. Om vi skal bevege oss fra et økonomisk system basert på olje og gass til et system basert på elektrisitet trenger vi mye mer av de råvarene som trengs for å lage, lagre, transportere og bruke strøm.
På verdensbasis anslår forskere at innen 2050 vil behovet for nikkel til bilbatterier tredvedobles, mens andre metaller som litium og kobolt vil tyvedobles. En lignende økning i behovet for disse og andre metaller vil skje i en rekke økonomiske sektorer, også i Norge.
Som en gedigen hjemmealenefest
Likegyldige til forurensing fra «det grønne skiftet»
Gruvedriften for å skaffe disse metallene, og de negative konsekvensene dette medfører, vil i all hovedsak skje i hittil uberørte naturområder bebodd av politisk og materielt marginaliserte lokalsamfunn.
Prisen for å hente ut disse metallene fra jord og hav kjenner vi godt. I tillegg til massive naturødeleggelser vet vi at gruvedrift fordriver urfolk og lokalsamfunn, skaper sosiale og voldelige konflikter og har store klimagassutslipp. Organisasjonen Global Witness knytter drap på nærmere 2000 miljøforkjempere til økt etterspørsel etter råvarer til blant annet vindmøller og elektriske biler.
For kloden vår har det lite å si om datasenteret til Google blir lagt til Ecuador eller Telemark, om vindmøllene står i Senegal eller på norske fjell, eller om mineralene for elektriske biler kommer fra den norske havbunnen eller fra Kongo.
Derfor bør vi være helt klare på at når vi snakker om lokalisering av kraftproduksjon, gruvedrift og industri for grønn omstilling snakker vi ikke om å verne natur, men å verne vår natur. Om vi faktisk ønsker å bidra til å løse klima- og naturkrisen må vi erkjenne at det er en direkte sammenheng mellom disse krisene og vårt (over) forbruk.
Å redusere det forbruket må være en sentral del av løsningen. Det innebærer å snakke om alternativer til økonomisk vekst og hvordan vi kan leve gode liv uten å forbruke utover naturens tålegrenser.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!
13. mars inviterer Adresseavisen og NTNU til Ungdommens klimatoppmøte Trøndelag. Les mer her!