I sommer besøkte jeg familien min i Afghanistan etter 11 år. Jeg hadde ikke sett dem siden jeg var tenåring og dro etter å ha giftet meg. Nå kom jeg tilbake med tre barn. Å skulle se familien min etter så mange år var en hjertevarmende tanke. Men, å sette kursen mot et Afghanistan som har vært under Taliban-regimet i to år var også en skremmende og krevende reise for meg som alenemor med tre barn. Det krevde mot. I disse to årene har kvinnenes grunnleggende rettigheter blitt innskrenket drastisk. Utdanning, jobbmuligheter og deltakelse i offentligheten er blitt revet bort fra dem. Å bevege seg utenfor hjemmet uten en mannlig verge er umulig, og når de drar ut, må de dekke seg til fra topp til tå. Parkene, treningsstudioene og til og med svømmebassengene er stengt for dem. For meg var det på den ene siden viktig å besøke familien min, og på den andre siden, som en kvinnerettighetsaktivist, var det nødvendig å observere kvinnenes situasjon med mine egne øyne.
På flyplassen i Kabul ble jeg møtt med høflighet av grensekontrollen med mitt norske pass, men det var en rekke krav som måtte oppfylles. Jeg skulle være fullstendig tildekket fra topp til tå og iført maske for å skjule ansiktet mitt til tross for den skarpe 42 graders varmen. Da jeg kom ut av flyplassen så jeg broren min, som hadde kjørt i hele 12 timer for å ta imot meg og mine barn. Jeg løp spontant bort til ham og omfavnet ham, uten å tenke på de kulturelle normene i Afghanistan der kvinner ikke pleier å omfavne menn offentlig. Til sammen reiste jeg til fire ulike provinser, altså: Kabul, Mazar-e Sharif, Faryab og Herat.
– Kvinner påføres samme traume
De påfølgende dagene ga meg innsikt i den hverdagen til kvinner i Afghanistan. En virkelighet preget av urettferdighet, diskriminering, begrensninger og upåaktet undertrykkelse. Vi hadde ikke lov å gå inn i butikker om menn befant seg der, vi måtte vente til de hadde forlatt lokalet. I Mazar-e Sharif, en moderne by og landets tredje største, ble jeg nektet adgang til den berømte Blå Moskeen på grunn av mitt kjønn. Jeg ble avvist ved inngangen ettersom mennene holdt bønn inne i moskeen. Jeg tryglet om å få komme inn, da jeg hadde lagt ut på en lang reise for å besøke moskeen. Svaret var å gå rundt bygningen og se på den utenfra. Mens jeg gikk rundt bygningen, kunne jeg se inn gjennom vinduene at mennene var inne. Smerten var sterk idet jeg innså at jeg ble nektet adgang kun fordi jeg er en kvinne!
Det samme skjedde også i hovedstaden Kabul. Jeg hadde fortalt mine barn om min egen opplevelse med dyrehagen i Kabul. Fortalt dem om da min far tok meg dit som åtteåring. Barna mine brant etter å oppleve den samme dyrehagen som jeg besøkte som barn. Jeg lengtet også etter å vise dem dyrene og skape de samme minnene som min far og jeg hadde. I Kabul strømmet barna ivrig til dyreparken. Men ved inngangen ble jeg stanset. De påpekte at som kvinne hadde jeg ikke tillatelse til å besøke dyreparken. Jeg ba om å få slippe inn, og forklarte at jeg hadde returnert til hjemlandet etter elleve år, med mine barn som ikke var født her. Responsen var at mine 4, 9 og 11 år gamle barn kunne gå alene, men jeg fikk ikke lov. Jeg argumenterte for at mine barn ikke kunne gå alene, men de insisterte på at min ektemann kunne gå inn sammen med dem. Jeg kunne ikke avsløre at jeg ikke hadde en ektemann, deres tankegang tok ikke hensyn til barnas sikkerhet. Deres fokus var å begrense kvinner. Jeg kunne ikke sende barna mine alene, men jeg ville ikke se tårene i øynene deres. Til slutt måtte jeg ringe min bror, som tok dem med seg inn, mens jeg ventet utenfor inngangen med tårer i mine egne øyne.
Mariam fra Trondheim: – Vi vil at verden skal se oss
Som styremedlem i Kvinner for Endring, hadde jeg et sterkt ønske om å besøke et av våre sømkurs i Kabul for å forstå deres hverdag. Målet med disse kursene er å gi sårbare kvinner muligheten til å mestre søm og oppnå økonomisk selvstendighet. En dag besøkte jeg stedet og møtte rundt 20 dedikerte kvinner som dypt engasjert seg i læringen av søm. På gatene så jeg triste ansikter i fart, alltid stresset for å komme hjem så raskt som mulig. Men på sømkursene møtte jeg lykkelige afghanske kvinner. For første gang på turen følte jeg meg omgitt av kvinner som var glade, som hadde funnet mening i livet.
I det enkle rommet hvor de møttes, fem dager i uken, lærte disse kvinnene en ny ferdighet, en vei til jobb og egen inntekt. Deres takknemlighet for at jeg hadde reist hele veien fra Norge for å besøke dem var tydelig. De delte hverdagslige utfordringer og livssituasjoner med meg. Sykurset var deres viktigste støtte, en plass hvor de kunne lære og være sosiale med hverandre. Hver kvinne bar ansvar for flere barn, og nå kunne de selv lage klær til dem. Å kjøpe ferdige klær kostet 300 afghani-rupees. Nå kunne de spare penger ved å sy selv.
Dette besøket viste meg afghanske kvinners mot og motstandsdyktighet. Til tross for umenneskelig behandling og urettferdighet, kjemper de for sine rettigheter og økonomisk frihet. De er kjempeengasjerte i å endre sine egne og døtrenes liv. Våre beskjedne sømkurs, selv med begrensede ressurser, gjør en enorm forskjell i disse kvinnenes liv. Med dedikasjon og hjerte legger de alt i å utfordre tyranniet. Her så jeg den sanne fasetten av afghanske kvinner: Latter midt i smerte, smil mot urett og kjønnsdiskriminering med et håp om en bedre fremtid og en urokkelig hengivenhet.
Teksten er skrevet sammen med Sonia Ahmadi, leder og grunnlegger for Kvinner for endring.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
De glemte asylsøkerne
Katrin kopierte avslørende helsenotater om 98 barn: – Dette må folk få vite
Manchester-duellene for evigheten