Idrett og alkohol hører ikke sammen i Norge, i hvert fall ikke offisielt. Det er i og for seg gode grunner til å bygge idretten på et slikt prinsipp. Særlig viktig er det barn og unge ikke skal eksponeres unødig for alkoholens skyggesider. Idrett handler dessuten om kroppslig perfeksjon og yteevne, noe som går dårlig sammen med alkohol.

Når det likevel arbeides for alkoholservering på avgrensede områder under VM, er det dels fordi det gir økte inntekter. Jeg kommer kort tilbake til det. Men det handler også om noe annet. Som flere av utøverne er inne på, kan alkoholservering både trekke flere til arenaen og forbedre atmosfæren når de først er der.

Flere organisasjoner, og også en del av utøverne, er skeptiske. For noen illustrerer forslaget hvordan alkohol erobrer stadig flere arenaer. De store begivenhetene i Granåsen neste år bør være attraksjon god nok, uten at opplevelsen trenger å marineres i alkohol.

Et vellykket mesterskap neste år står og faller neppe med muligheten for å ta seg et glass. Men det er noe historieløst over deler av motstanden, og det er noe veldig norsk over debatten.

Det historieløse ligger i den implisitte forestillingen om at norske idrettsarrangementer i gode, gamle dager var alkoholfrie. Det var de sjelden. Da popgruppa Nordre Sving sang Bislett Special, med referanse til skøytesporten i 60-årene, refererte tittelen til termoser som inneholdt «te med no’ godt i». Det «gode» besto som regel i mer enn bare sukker.

Et vellykket mesterskap neste år står og faller neppe med muligheten for å ta seg et glass. Men det er noe historieløst over deler av motstanden, og det er noe veldig norsk over debatten, skriver Arve Hjelseth. Foto: Morten Antonsen

Enten det blir alkoholservering eller ikke i Granåsen, vil vennegjenger på stadion rett som det er lure med seg småflasker med no’ godt i. Ofte er det en integrert del av en vellykket dag sammen. Idrettskonkurransen er forutsetning og ramme for dette fellesskapet, men like mye handler det om publikummernes eget vennskap. Slik er det også på fotballkamper, og for den del på mange konserter. Det som foregår på arenaen eller scenen har stor verdi for dem som ser på, men det er også kulisser for publikums eget fellesskap, hvor alkohol av og til inngår. Et glass skaper og bekrefter både bekjentskaper og vennskap. VM i Granåsen har slik sett mye til felles med en musikkfestival.

Dette er lett å se hvis man har reist litt på vintersport-begivenheter i Europa, hvor holdningen til alkohol er mer avslappet. Selv har jeg reist mye rundt på skiskyting. Ølteltene i Ruhpolding, Nove Mesto og Oberhof begynner å fylles tidlig om morgenen, ofte flere timer før rennet begynner. Det er levende musikk, tilløp til både allsang og dans på bordene, og rett som det er slår folk av en prat med fremmede, gjerne med utgangspunkt i at det utbringes en gjensidig skål. Det hele er innbakt i en atmosfære av øl, glühwein, snaps, pølser og annet snadder. Overstadig beruselse forekommer imidlertid sjelden. Om det vipper over for noen, er vedkommende som regel norsk.

En slik dag inneholder ofte bare én konkurranse, og den tar gjerne bare en times tid. Men som event strekker dagen seg fra tidlig formiddag til sen ettermiddag, når folk begynner å bli slitne og lufta gradvis går ut av ballongen. For arrangørene i Granåsen må det være et mål å skape noe lignende, og i så fall kan alkoholservering være ett av flere virkemidler.

For arrangøren er spørsmålet dessuten hvorvidt man skal forsøke å skaffe litt inntekter fra i hvert fall deler av det alkoholkonsumet som uansett vil foregå. Det er samme sak som når mange fotballklubber vil ha mulighet til å tilby øl eller vin til publikum før kampen. De vet jo at mange uansett sitter rundt om på kafeer og puber og lader opp til kampen med et glass eller to, og de vil gjerne ha sin del av disse inntektene.

Sannsynligvis vil stemningen i Granåsen være mer påvirket av været enn av muligheten til å kjøpe alkohol i serveringsområdene. Slik sett reflekterer denne diskusjonen vel så mye norsk alkoholmoralisme som den reflekterer prioriteringene til dem som planlegger VM. Men jeg tror mesterskapet i Granåsen hadde hatt godt av en atmosfære som lignet litt på det som er vanlig i Mellom-Europa. Kanskje er det noe i at norsk alkoholkultur ikke er spesielt godt tilpasset mer liberale skjenkeregimer, men det kan også hende at fordelene vil oppveie ulempene. Nullpromille blir det uansett ikke, verken på stadion eller langs løypene.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!