Kunstprosjektet Little Amals besøk i byen gjorde stort inntrykk. Skaperne bak sier de lagde henne så stor at vi ikke kunne overse henne. Husker vi de som er blant oss?
Det er nesten 50 millioner barn på flukt i verden i dag. Barn som har måttet forlate alt de kjenner og alt som har vært trygt. De har ikke tatt valget om å dra og fremtiden synes usikker. Hvor skal vi hen og hvordan blir det nye livet?
Noen av barna som legger på flukt havner i Trøndelag og skal bli våre naboer og våre barns medelever eller treningskamerater. Når Little Amal skal minne oss om barn som legger på flukt, var nok ikke tanken bare at vi skulle huske dem i korte glimt, men at vi skal engasjere oss for at de skal kunne gjenvinne tillit og finne nytt fotfeste dit de kommer.
Forskning viser at sosial støtte er en av de viktigste faktorene for å klare seg gjennom vanskelige tider, og for mennesker på flukt vil hvordan man klarer seg rent psykologisk være helt avhengig av at noen i det nye landet tilbyr slik støtte. For eksempel får de barna som har et godt sosialt nettverk rundt seg færre psykiske plager som følge av flukten og etter etablering i det nye landet. Da bosnierne kom til landet for 30 år siden, ble de raskt integrert, fikk språkopplæring og barna fikk ikke minst begynne på skolen kjapt. I motsetning til hvordan de ble møtt i Danmark.
Vi trenger tillit som aldri før
Der måtte folk bo i to - tre år i mottak før de fikk de mulighetene bosniere i Norge fikk rett etter ankomst. Sammenligner man de to gruppene i dag, ser man at bosniere i Norge er bedre integrerte, flere er i jobb og de har færre psykiske plager. Hvordan man blir møtt den første tiden er derfor vesentlig for disse barnas livsløp!
Med unntak av flyktningene fra Ukraina, bor mange flyktningbarn lenge på mottak før de får svar på om de kan bli. Man kan undre seg over at dette fortsatt er praksis, til tross for at vi kjenner de psykologiske effektene av slik politikk. Kommer barn alene til Norge, blir de delt i to ulike grupper: de som er under 15 år blir ivaretatt av barnevernet – slik norske barn blir dersom de ikke har omsorgspersoner som kan ivareta dem.
Er de enslige mindreårige imidlertid over 15, er det ikke barnevernet som får ansvaret, men de flyttes til egne mottak. Selv om de er ungdommer, er de fortsatt barn og trenger omsorg slik våre ungdommer gjør. Man kan stille spørsmål ved om Norge innfrir Barnekonvensjonen med en slik praksis.
Kirkens Bymisjon publiserte en rapport i mars i år hvor papirløse barn og barn av papirløse foreldre deler sine erfaringer. Papirløs vil si at du har fått avslag på din søknad om asyl, men at du likevel ikke kan returnere til ditt hjemland. Man blir gående i en mellomtilstand der man ikke hører til noe sted og heller ikke kan bygge noe liv eller knytte trygge kontakter. Og de lever enten på et trangt og lite barnevennlig asylmottak eller har gått i skjul i angst for å bli sendt tilbake.
Aboda (23) fikk en klem av «lille Amal» i Trondheim: - Hjertet mitt gjorde et hopp
De har knapt nok penger til det nødvendigste og å delta i aktiviteter med andre barn er for mange bare en drøm. Dette er også barn som Little Amal vil minne oss om å ikke glemme. Barna er ikke skyld i verken foreldrenes valg eller byråkratiets inhumanitet og det er et felles ansvar å bidra til så gode barndomsår som mulig.
Amal betyr håp på arabisk, og håp er det beste vi kan tilby når livet er usikkert og skummelt. Håpet kan vekkes av så lite som et smil og et «hei» når du ser en ny elev fra et fremmed land i skolegården eller på bussen.
Det kan tennes av at den nye blir invitert i bursdag selv om språket ikke er på plass. Eller av at noen tar seg tid til å forklare litt ekstra når systemet virker uforståelig. Og gjennom håp kommer ressursene til syne og kreftene til å finne nytt fotfeste. La oss sammen sørge for at vi ikke glemmer de små Amalene blant oss.
Har du en hjertesak? Skriv til oss. Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
Olavsfest har gjort et scoop
Hun var det dyreste på årets festivalbudsjett: - Det var verdt det