Å komme inn i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesvos, er som å gå inn i en svart-hvit stumfilm.
Utenfor leiren dominerer azurblått hav, friske, grønne oliventrær, fuglekvitter, hoiende barn og livlig prat på stranden og kafeene. På innsiden er det grått, ingen livlig prat og forbud mot å samles. Velkommen til en flyktnings hverdag i Hellas.
Siden 2015 har jeg reist til Moria et par ganger i året, for å bistå flyktningene som sitter fast her. Å, ja Moria, sier folk, når jeg forteller at jeg skal reise ned igjen. Mange har glemt at leiren finnes, og glemt flyktningene som kjemper seg gjennom dagene her. Fra alle mine opphold, har jeg skrevet og fortalt om elendige boforhold og mennesker som drukner på veien. Jeg har snakket meg varm om redde barn og overgrep fra vaktene. Jeg har delt mitt sinne over at Europa behandler folk så dårlig, at selv barn prøver å ta sitt eget liv. Denne gangen strever jeg med å finne ordene for det som møter meg i leiren. Det er nå Moria 2, etter at den første brant, for snart 3 år siden. Vi alle håpet – og Europa lovde faktisk – at betingelsene skulle bli bedre i den nye leiren. Grunnleggende menneskerettigheter skulle innfris. Hvordan skal jeg beskrive forholdene nå?
Motgiften er servert
Det er grått i leiren. Grusen er grå, containerne er grå, selv sjøen synes grå, fra innsiden av det fire meter høye piggtrådgjerdet. Svære dreneringskanaler er lagt mellom de ulike «boområdene», og det ser velorganisert ut på overflaten. Det flyter ikke lenger av søppel, og det er færre rotter enn før. Her og der er det noen som prøver å holde liv i en potteplante, andre har spent en presenning over døren for å prøve å utvide de 18 kvadratmeterne 8–10 mennesker deler på. Men et kort besøk i leiren eller et oversiktsbilde, klarer ikke å fange de tomme blikkene, stillheten og livløsheten som preger de som bor her. Bildene viser ikke at politimenn systematisk hindrer folk i å samles ute, men også inne i metallboksene som er deres hjem. «Det forstyrrer nabolaget» er begrunnelsen. Ingen musikk eller erfaringer skal deles, selv om de bare er fem venner som møtes. Effekten er at menneskene som tvinges til å bo her, ikke har noe sted å dele gleder og sorger. Ikke noe sted, der de kan dele mat og minner. Ikke noe sted, der de kan mimre og drømme sammen. Alle er henvist til seg selv og kvernende tanker om tap, savn, bomber og overgrep.
Man må være i leiren en stund for å oppdage hvordan et liv sakte kvernes i stykker av å sitte og vente. Hvordan selvbildet smuldrer bort, når man er fratatt enhver mulighet til å påvirke eget liv og hverdag. Hvordan piggtråden rundt deg sakte blir til følelsen av å være uønsket, og mindre verdt.
Jeg har alltid brukt ordene til å rette fokus mot Europas behandling av flyktninger, protestere mot det, og jobbe for endring. Å formulere tanker til ord, er med håp om å bli hørt, sier forfatteren John Berger. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal beskrive det jeg ser og opplever, slik at det har effekt og fører til endring. Kanskje fordi jeg har prøvd så mange ganger. Kanskje fordi det jeg ser rundt meg er en stille katastrofe med så mange lag og kompleksitet at det vanskelig å forklare. Livløsheten er likevel påtrengende, og den er villet. Pulsen til Moria er blitt så svak at vi må holde fokus om vi skal oppdage den. Den systematiske dehumaniseringen, den strukturelle volden og å nekte menneskene noe som ligner et vanlig liv, tar sakte kvelertak på Morias «innbyggere». De har knapt nok krefter til å heve stemmen. Og dersom de prøver, rykker politiet ut. Ingen protest er tillatt. Frivillige som sier ifra arresteres og journalister får ikke adgang. Slik blir pulsen til Moria blir stadig svakere.
Jeg kjenner på en matthet. Den som kommer etter sinne. Jeg var sint da jeg så at det ikke fantes noe hjelpeapparat da flyktninger kom i hopetall høsten 2015, og mennesker led og noen druknet fordi ingen var der for å hjelpe dem i land. Men jeg hadde klokkertro på at Europa skulle komme på banen og finne en løsning. Jeg var fortsatt sint da jeg var vitne til at barn brant i hjel i Moria, eller når matkøene var så lange at man ventet 12 timer om dagen bare for å få noe å spise. Håpet levde likevel om at Europa ikke kunne vende dette ryggen, og at verdier som medmenneskelighet og verdighet for alle, skulle vinne over avmakt og frykt. Nå strever jeg med å kjenne på sinne. Ikke fordi det ikke er nok å være sint for. Man burde bli rasende for at nesten 400 mennesker i leiren ikke lenger får mat, og overlever bare fordi frivillige hjelper dem eller venner deler det de har. Hjertet mitt blør når jeg møter sterkt traumatiserte som knapt sover, og som så vidt har krefter til å være sammen andre mennesker, men som likevel ikke får hjelp. Jeg gremmes over at det eneste lekeapparatet for over 700 barn i leiren er en nitrist kasse, og en sklie i steikende sol. Men jeg får liksom ikke helt tak i det boblende sinnet som gir kraft og retning.
Gi menneskene husrom
Misforstå meg rett – jeg skal fortsette å snakke og kjempe. For det finnes ikke noe alternativ. Har man sett nøden i hvitøyet, må man hjelpe. Men handlekraft står i fare for å gå over i motløshet, når håpet står på vaklende ben. Vi har prøvd så mye, vi har ropt så høyt. Og så lite har skjedd. Å holde håpet i live krever krefter når den politiske overmakten truer med å trampe den i hjel. For dette er bevisst politikk. Ved å kvele alle initiativ som skaper innhold og samhold, mister menneskene som bor i leiren motet. Ved å straffe de som vil hjelpe, blir vi redde og tilbakeholdne. Ved å hindre at journalister skriver om forholdene, vil vi sakte glemme. Helt til Morias puls slukner.
Hvis vi lar det skje. For det finnes en motgift, og det er nettopp håpet. Den naive troen jeg hadde i 2015 på at den politiske viljen var der, er slitt og kvernet bort med hvert barn som har mistet livsgnisten, med hver mor jeg har trøstet, med alle sårene etter selvskading vi har lappet sammen. Men håpet får næring i all omsorgen jeg er vitne til; Når kvinnene som er redde for å gå på do om natten står opp sammen, slik at de kan kjenne seg trygge. Når en eldre mann gir fra seg teltet sitt, for at en barnefamilie som ikke har noen ting kan få et slags tak over hodet. Når venner, kjente og kolleger strekker seg langt for å støtte og hjelpe mennesker de lett kunne vendt ryggen. I stedet viser de både varme og solidaritet gjennom tid, innsamlede klær og pengestøtte.
Håpet kan få Morias puls til å slå sterkere. Hvis det er vilje og politikerne lytter.
Europeisk flyktningpolitikk har blitt mer inhuman
Hedda samler inn penger for å gi ei bestemt bok til alle på Stortinget