Når nordmenn sier at vi må bli en matnasjon, maler vi et bildet av store måltidsopplevelser i familierestauranter i bakgårder i Spania, Italia, Frankrike og Hellas. Vi nyter deres fantastiske, lokale husmannskost som de med stolthet beskriver. Når vi kommer hjem, snakker vi bokstavelig talt maten varm i disse landene og presenterer vår egen mat som pisslunka. Derfor blir det, som Jonas Skybakmoen beskriver, servert mat og etablert en sannhet om at vi nordmenn bare vil spise alt som er «gresk» for vår egen identitet og tilhørighet.
Norge har råvarer fra hav, land og fjell som blir produsert med den største stolthet av fiskere, bønder, jegere og reindriftssamer. Vi har lover og regler som gjør at det ikke bare er å putte inn medisiner eller ta snarveier i fremstillingen for å ta ut enkel profitt. Norge har en utdanning som gjør at de som fremstiller råvarer til kjøkkenbordet vårt, har god kunnskap om mattrygghet. Kokkene i Norge er i verdenstoppen når de er ute og konkurrerer. Vi er helt rå på å snakke opp våre egne råvarer, og vi selger oss som en råvareleverandør i verdensklasse. Derfor kaller jeg Norge en matnasjon helt i verdenstoppen.
Et rungende ja til stekt flesk
Likevel står Jonas Skybakmoen og skriker inne i denne «matboden» på Hamar. Gråter han over spilt melk? Hvorfor greier ikke et land med eksepsjonelle råvarer å servere mat som forteller historien om identitet og tilhørighet til måltidet?
Vi nordmenn vil gjerne forsikre oss om at råvarene vi spiser er fra Norge, fordi det er tryggest. Når denne kortreiste råvaren ligger i stekepanna, skjer det noe rart med oss. Da skifter alt navn til pannacotta, crème brûlée, paella, bouillabaisse, køfte, bruschetta, moussaka, pot-eu-fau, tortillas, wraps og risotto. Vi har spist rømmekolle, karamellpudding, mølje, fiskesuppe, kjøttkaker, kjøttsuppe, fårikål, stekt brødskive, grøt og lefser med både kjøtt, fisk og søtt i flere hundre år. Det er som at våre tradisjoner og skikker koker bort i kålen når tilberedningen starter. Nå må jeg skynde meg og si at mange av de internasjonale rettene skal, når de blir tilberedt slik de gjør, beholde navn og identitet. Der er ikke de jeg vil fjerne. Jeg vil bare at vi skal ta vare på vår kultur rundt måltidet og gjerne gjøre endringer som gjør at neste generasjon både forstår og får lyst til å spise vår tradisjonsmat. Vi tåler at tradisjoner er i endring, men vi må vite hvor vi kommer fra. Vi pakker tradisjonene våre inn i internasjonale navn. Det er ikke godt nok å servere en rømmekolle og en god karamellpudding på de fineste restauranter, fordi det er mer sexy å skrive pannacotta og crème brûlée.
Kostholdsråd som skaper hodebry
Hvorfor blir folk så sinte når de blir råda til å droppe pølse?
I Nordmøre og Romsdal har de gjort noe riktig. Ball/klubb selges i butikker og kafeer i hele regionen hver torsdag. Om du lager ball på en onsdag, blir de så forvirret at de ikke kommer på jobb på fredag. De har greid å gjøre noe riktig uten å definere seg som noe annet enn at de har balldag. Prøv å finne sodd på menyen i Trøndelag. Mange i Trøndelag snakker om sodd som kjøttsuppe uten å kjenne identitet og tilhørighet til vår nasjonalrett. Da fjerner vi tradisjoner som er nevnt i Snorre. Dette viser hvor kort vei det er mellom å ta vare på en kultur og å koke den bort.
Måltidet er mer enn mat. Måltidet er en av verdens viktigste kulturbærere. Hvordan skal denne bæres videre? Vi er en matnasjon, men dessverre ingen måltidsnasjon.