Jeg kan vel ikke egentlig si at jeg er noe spesielt. Jeg har ikke et kjent navn, eller hundrevis av følgere på Facebook. Dette handler ikke om vaniljesaus. Det handler om ungen min. Hun er 13 år og på autismespekteret, det som tidligere ble kalt Asperger syndrom. Hun er såkalt «høytfungerende» autist. En av de Trondheim kommune forventer skal følge et skoleløp i ordinær grunnskole og ungdomsskole.
Jeg skulle ønske jeg greide å beskrive godt nok hvor modig jenta mi er, som hver dag går ut for å møte en verden der hun ikke helt passer inn. En verden med nevrotypiske mennesker som insisterer på blikkontakt og på å snakke ullent og lite konkret, med informasjon som må tolkes. En verden med bråk som gnager i ørene, lys som skjærer i øynene, folk som dulter og går for nært og lukter rart.
En verden som fantastiske lærere gjør sitt beste for å lage så tålelig som mulig. Hun har pauserom. Korte dager. Noen enkelttimer ute av klasserommet. Tilpasset. Fritak. Alle ordene som ikke betydde noe spesielt for oss før, men som nå en del av dagligpraten for oss.
Det går, det går sånn noenlunde, men vi er på randen av det meste. På randen av skolevegring. På randen til ungdomslivet, med alle de nye kravene til sosial kompetanse. På randen av hva som er mulig å tilpasse i en skole som slettes ikke har nok ressurser, og lærere som har så mange de skal se etter. Vi er på randen av tåleevnen til ei jente som starter dagen med halvt batteri, og bruker alle sine krefter på å tåle «normaliteten» i en vanlig skoleklasse. Fritidsaktiviteter er hun i ferd med å slutte med, fordi hun er for sliten til å gjøre noe etter skoletid.
«Det kjennes ut som om jeg vil kaste opp hjertet mitt når jeg kommer på skolen», beskriver hun det som selv. Den nydelige ungen min, som en gang likte skolen og hadde favorittfag og som noen ganger sa «Jippi, det er mandag!».
Det vanskeligste er å bare være
Til neste høst skal hun begynne på ungdomsskolen. Det er et sted mellom 190-195 elever på trinnet har vi fått høre. Elever fra fire barneskoler. Det er 190 13-åringer som skal møtes, gjøre seg kjent, finne plassen sin, bli kjent med lærere, bli trygge, kanskje lære noe? Det er nye lærere i alle fag, som skal huske at det var noe med autisme, eller var det ADHD? Hvem var det som hadde angst igjen? «Det er vel ingen som noensinne har sagt at ungdomsskolen er de beste årene av livet» som min eldste tenåring tørt sa da hun begynte.
Ordinær ungdomsskole passer nok ikke helt til jenta mi, det skjønner både vi foreldre, lærere og PPT. Men det finnes ikke noe alternativ til elever med høytfungerende autisme i Trondheim, så det er i ordinær ungdomsskole hun skal begynne. Før hadde disse elevene et tilbud på Åsveien, nå skal vi… vel, hva skal vi? «Det er synd det ikke finnes noen alternativ», sier lærerne. «Det er virkelig synd», sier PPT. Hva sier dere, som bestemmer i kommunen vår?
«Det er politisk bestemt at det skal være slik» har jeg fått høre. Altså regner jeg med at det har vært utredninger og sikkert et vedtak. Kanskje noen av dere politikere har vært med på å vedta det. Kanskje det hørtes fantastisk ut da dere leste om det i saksdokumentene. Ivareta alle barn med spesielle behov i nærskolen. Sikre inkludering. Aldri mer spesialskoler.
Slik skal de kjempe mot utenforskap, psykiske vansker, stress og skolevegring
Jeg ber ikke om noen spesialskole, men kunne det finnes en egen klasse på en ungdomsskole? Et sted der man kan møte noen dager i uken eller hele uken om man trenger det. Et sted der de fysiske forholdene ligger til rette for undervisning av denne elevgruppen, med lærere som har kompetanse på autismespekteret. Et sted der disse elevene kan få møte andre som seg selv, et sted der de kan slippe ned skuldrene.
Jeg er bare en mor, og jeg har prøvd så godt jeg kan å skjønne hvorfor det er politikere og ikke pedagoger som skal få bestemme hva som er best undervisning for jenta mi. Jeg har googlet og lest på kommunale websider. Jeg har lest skoleplaner. Jeg har lest utredninger om undervisning for elever på autismespekteret. Jeg har lest den danske undersøkelsen som viser at elever på autismespekteret som får undervisning i tilpassede klasser har 67 prosent sjanse for å fullføre videregående skole, mot 52 prosent av de som ikke gjør det, jeg har lest med misunnelse om tilbud for elever på autismespekteret i Oslo og i Bergen, og jeg lurer så veldig på om man har spurt lærere og PPT i Trondheim kommune om hva de mener. Eller om man har spurt foreldre, eller for den saks skyld ungdommene det gjelder?
Jenta mi har ikke valgt å være autist, men det er en integrert del av hva hun er. Hun er nydelig og smart og morsom og drar på skolen fordi vi sier det er reglene og hun liker å følge reglene, men vi er på randen. Dere må gjerne komme for å snakke med henne. Kanskje hun vil fortelle dere hvordan det kjennes ut å kaste opp hjertet sitt hver dag.
Forfatteren er anonym av hensyn til datteren. Adresseavisen kjenner hennes identitet.
Hvor lenge har jeg råd til å sørge når barnet mitt dør?
Hvorfor unngår politiet miljøer hvor de vet ungdom ruser seg?