Jeg har to gutter på 8 og 11 år. De har så langt vist liten interesse for TikTok og kun eldstemann har egen telefon. Men felles for begge er at de elsker å se på YouTube og spille dataspill, om det er på telefon, nettbrett, TV eller PC.

Jeg har selv hatt mye dårlig samvittighet for at de sitter på YouTube eller gamer når de egentlig burde vært ute og hoppet på trampoline eller spilt fotball med vennene sine. Men vi trenger et litt mer nyansert bilde enn at barn som bruker sosiale medier, spill og apper kommer til å ende opp med sosial angst og i hendene til pedofile.

Her en dag kom eldstemann ned fra rommet sitt og fortalte meg at han nylig har sett mange matlagingsvideoer på YouTube og har lyst til å bli med å lage mat. Han hadde blant annet sett en video som viste 50 måter å lage biff, hvorav én måte var sous vide i oppvaskmaskina (det funker visst). Han kom frivillig ned. Det var ikke tvang. Han måtte ikke overtales. Han valgte maten framfor skjermen.

Noen biffer og en lang rekke Instagram-vennlige ostesmørbrød senere er interessen fortsatt der. Og det ble trigget av sosiale medier. På samme måte kjenner jeg andres barn som bruker sosiale medier til å fostre kreativitet, om det er tegning, koding, videoproduksjon eller annet.

Så la oss ta utfordringene med barn, skjerm, spill og sosiale medier på alvor – jeg vil på ingen måte spille ned de potensielle farene som Mork trekker fram – men også se det positive ved bruk av skjerm, sosiale medier, spill og apper.

Jeg tenker mer på hvordan vi kan hjelpe ungene til å få et sunnere forhold til skjerm, spilling og sosiale medier. I vår familie handler det akkurat nå om spilling – det er jo det guttene helst vil bruke tida si på, og det virker jo som om nesten alle unger spiller! Etter litt googling fant jeg ut at jeg hadde rett; hele 92 prosent av gutter og 59 prosent av jenter gamer på én eller annen måte ifølge Medietilsynet.

Enn om vi kunne tilbudt våre mange spillende barn et organisert tilbud, hvor de både får være sosiale og spille sine favorittspill med gamle og nye venner, og samtidig lære hvordan de oppfører seg på nett, hvordan de unngår og håndterer farene, og kanskje i samme slengen få seg litt fysisk aktivitet?

E-sport er navnet, og det finnes så smått et tilbud for barn og unge i Trondheim, blant annet på Jotunheimen e-sportssenter i midtbyen og Bitfix på Tempe. Det finnes en egen e-sportslinje på Tiller VGS og jeg hører det er noe veldig bra greier på gang i Klæbu. Vi har også E-sportsalliansen som kan bidra med støtte til nyetablerte e-sportslag. Men vi er langt unna en situasjon der de fleste foreldre i Trondheim kan sende ungene på e-sportstrening i nærmiljøet, på samme måte som de kjøres hit og dit på fotball, håndball og Taekwondo.

La oss for et øyeblikk se bort fra det faktum at e-sport foregår på skjerm. E-sport er muligens den mest inkluderende idretten. Jenter og gutter kan spille sammen, det er begrensede fysiske krav og det går an å tilrettelegge for barn med funksjonsnedsettelser. Det er veldig sosialt, og ungene lærer seg strategi, samarbeid og koordinasjon – husk at det anbefales å sette spillerfaring på CV-en! Og hvis vi gjør det riktig så får vi både utviklet talenter og sikret at flere av våre unge er bedre rustet for en oppvekst som, enten vi vil eller ikke, vil være preget av digitale flater, sosiale medier og stadig nye farer som med jevne mellomrom vil sjokkere oss voksne.

Så … vi er noen foreldre som ønsker å gjøre noe med dette. Vi vil få opp et e-sportstilbud i våre barns nærmiljø, som er på Ranheim. Og når vi om et par år skal arrangere e-sportens svar på Skandia Cup så trenger vi noen å spille mot. Skal vi få opp en satsing i Trondheim så må politikere, foreldre, idretten og skoler være med og satse sammen … og jeg vet det er flere som tenker på dette og har planer.

Hvem er med på å få opp en e-sportssatsing i Trondheim?

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!

Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.