Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) inviterer til jakt på såkalte enhjørninger. Da trenger vi et stort og sterkt jaktlag for at Norge skal lykkes.
De siste årene har et fabeldyr inntatt dagligtalen. Enhjørningen – et dyr som ser ut som en hest med et langt horn i pannen – er blitt symbolet på små selskaper som svært hurtig vokser seg store.
I venturebransjen, hvor jeg fra Brattørkaia leder landets største investeringsfirma i den såkalte tidligfasen, er enhjørningen selve tolvtaggeren. Begrepet brukes om selskaper som på kort tid verdsettes til mer enn én milliard amerikanske dollar, vel 11,1 milliarder kroner. Å få være med på å skape et slikt selskap, er noe alle i bransjen drømmer om.
Verdsettelsen av slike selskaper selvsagt ekstra hyggelig for eierne av dem. Men vel så viktig er ringvirkningene slike enhjørninger skaper for samfunnet. Gründere som har bygd opp og solgt selskap for betydelige beløp kan gi mye tilbake til økosystemet for tidligfaseselskaper. De har kapital, nettverk og dyp innsikt i hva som skal til for å lykkes. Suksess avler suksess.
Fjern ekstraskatten på arbeid
I forbindelse med statsbudsjettet for 2024 satte næringsminister Jan Christian Vestre ambisiøse mål for norsk næringsliv.
«Mitt mål er at vi skal få flere enhjørninger. Vi trenger bredde i selskaper som etableres, og at spissene kan vokse seg globale og store raskt. Privat kapital skal lede an, men vi mener vi kan bidra mer til spydspissene», sa næringsministeren til nettavisen E24.
I Europa topper England listen med 63 enhjørninger, Tyskland har skapt 48 de siste årene mens Sverge har 16, ifølge analyseselskapet Dealroom.co.
Norge har fostret en håndfull enhjørninger: Kahoot, Gelato, Cognite, Dune Analytics, Autostore og Oda. Det gjør at vi henger etter landene vi liker å sammenligne oss med.
Forklaringen er sammensatt, men en faktor er mangel på kapital. For enhjørningjakt er ikke billig. For å utvikle et forskningsprosjekt ved for eksempel. NTNU eller Sintef til å bli en kommersiell enhjørning, trengs store mengder vekstkapital.
I USA, landet med flest enhjørninger, koster nå en typisk enhjørning nesten 3,5 milliarder kroner å «funde», ifølge data fra analysebyrået CB Insights. Kapitalsterke investorer er med andre ord villig til å bruke svært store summer i jakten på den neste enhjørningen.
La meg sette dette i perspektiv: I vår del av det norske universet for tidligfasebedrifter anslås bedriftene å trenge omtrent 10 milliarder kroner årlig i frisk kapital. Våre analyser viser at cirka halvparten av dette er tilgjengelig blant våre hjemlige investorer. Det udekkede kapitalbehovet beløper seg altså til 5–6 milliarder kroner.
Forklaringen er todelt, tror vi. For det første fører høyere renter, stigende inflasjon og geopolitisk usikkerhet til redusert risikovilje og investeringslyst blant investorene. Det gjør det tøffere for gründere og vekstselskaper å hente penger.
Men i jakten på enhjørninger står Norge også overfor et annet særnorsk problem: Norske investorer satser mindre på denne type investeringer enn våre svenske og danske naboer.
Helseplattformen – etikk, verdier og visjoner
Det er velkjent at Norge, målt som andel av verdiskapningen, bruker mindre på innovasjonsbedrifter enn Danmark, Sverige og Finland. Men nye tall avdekker et annet interessant fenomen. I de såkalt modne venturefasene, når selskapet står på terskelen til å bli en enhjørning, kreves virkelig dype lommer hos investorene. Da forsvinner de hjemlige investorene. Ifølge Dealroom.co er kun 13 prosent av investorene i denne fasen hjemmehørende i Norge. I Danmark og Sverige er tallet to-tre ganger så høyt.
I venturebransjen sies det ofte at der norske investorer bidrar med kroner, stiller utenlandske investorer med samme beløp, men i dollar, euro eller pund – altså omtrent ti ganger mer. Så hvor skal kapitalen til jakten på enhjørningen komme fra? Å styrke eksisterende virkemidler er naturligvis en måte. Investinor, som er landets største ventureinvestor, investerer alltid sammen med private investorer. For mange utenlandske investorer gir det en ekstra trygghet at den norske staten er med på eiersiden. Å bygge kapitalbruer til utlandet er derfor viktig for oss. Historisk har en krone til Investinor tilført selskapene fire-fem kroner. Resten har kommet fra private investorer.
Vi må også bli flinke til å utnytte mulighetene på kontinentet. I EU-systemet øremerkes store summer til innovasjon, nyskapning, forskning og utvikling. Vi hjelper allerede norske ventureselskaper og -fond med å høste av disse kildene, men også på dette feltet kan det gjøres mer.
Vi ser i flere land og regioner at det opprettes større fond i offentlig og privat regi. Selv har vi nettopp lansert fondet 3K6 sammen med pensjonsselskapet KLP. Det sikrer langsiktig privat risikokapital til en sektor med stort potensial, nemlig skognæringen. Også innenfor helse og biotek, hvor det tar lang tid og store summer for å utvikle nye produkter og tjenester, peker mange på behovet for lignende initiativ.
Vi kan også heie på norske formuende enkeltpersoner til å ta mer risiko. I Norge er eiendom en svært populær investeringsklasse. Derfor er det gledelig å lese i MN24 at investorer som Ivar Koteng og Reitan-familien nylig gikk tungt inn i Sintefs nye venturefond.
Norske ungdom bør forbinde enhjørningen med noe mer enn et fabeldyr eller badedyr på sydentur. Slike enhjørninger fra kunnskapsintensive virksomheter bør nemlig være drivkraften i fremtidens næringsliv. De skaper både nye jobber og bærekraftig vekst. Men for å lykkes trengs en privat og offentlig dugnad for å investere mer kapital. Vi trenger rett og slett et større jaktlag for å fange enhjørningen.
Frokostmøte: Er det vi som tåler mindre – eller samfunnet som tøyer strikken vår for langt? Kom på frokostmøte på Hevd Adressahuset fredag 24. November!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!