«Eg er no sånn som eg er» – sa Jon Fosse i en litterær samtale. Det oppsummerer nok veldig godt den keitete, samtidig insisterende måten han skriver på.
Helt siden debuten i 1983 har Jon Fosse hatt en egen stemme i norsk litteratur som man skulle tro var så mye knyttet til nynorsken og til det vestlandske miljøet at den ikke kunne bli hørt og forstått utenfor Norge og i hvert fall ikke utenfor Skandinavia.
Men den ble det, og det internasjonale gjennombruddet rundt årtusenskiftet viste at det var noe universelt og tidsmessig ved Fosses verk. Små mennesker som møter livets store spørsmål. De er små i betydningen av at de er som regel allmenne, ofte navnløse hverdagsskikkelser som vi lesere får lov til å være i øyehøyde med.
Fosse virker nemlig ikke å være interessert i å utlevere sine karakterer, eller å felle dom over dem. Han skriver ikke ut fra et allvitende perspektiv og vil heller ikke at vi skal skjønne figurene bedre enn de er i stand til å skjønne seg selv. På den enkle måten lar Fosse oss møte de store spørsmålene om livet vårt, om fødselens og dødens uforklarlighet, om kjærlighet og sjalusi, om angst for å være alene og for å være sammen, om vennskap og gudstro.
Fosse er blitt sammenlignet med de største forfatterne i den klassisk moderne litteraturen fra Kafka til Pinter, fra Beckett til Ibsen. Og denne sammenligningen stemmer nok uten at han direkte har lånt noe fra disse, men at hans tekster sier noe om grunnvilkårene for hvordan det er å leve i dag i en tid preget av usikkerhet.
Likevel er Fosses verk aldri tendensiøse, han skriver aldri noe direkte politisk om krig eller klimakrise. Riktignok er det et sosiologisk bakteppe man kan skimte i verkene hans med forlatte hus ved sjøen, med voksne menn som blir gående hjemme uten å lykkes, uten å kunne eller ville realisere seg selv.
Hvis Fosse hadde felt en moralsk dom over sine karakterer, ville det kanskje vært enklere å skjønne oss på hans enkle, men gåtefulle fortellinger. Da kunne vi blitt ferdige med hans mennesker og kunne slått fast det som feilet eller manglet i livet deres. Men det er nettopp det motsatte som skjer.
Det er alltid en hemmelighet i Fosses tekster, i de seneste verkene en religiøs mystikk som vi bare aner, men aldri helt får tilgang til. Denne spenningen i forhold til det usagte, klarer Fosse på sitt beste å opprettholde både i et mange hundre siders verk som «Septologien» og i en kortere roman som «Morgon og kveld» som man nærmest kan lese i et strekk.
Det er denne intensive og fortettede opplevelsen av nærhet til en ordløs innsikt han ønsker å tilrettelegge for i sin dramatikk. I essayet «Når en engel går gjennom scenen» skriver han som et credo at han ønsker å skrive på den måten at det kan oppstå stille, men meningstette øyeblikk på scenen.
Fosse skriver personlig, han er veldig tydelig til stede i sine tekster, men han er aldri privat, og det er lite vits i å se etter autobiografiske spor i hans forfatterskap. Til gjengjeld har han et mangfoldig forfatterskap.
Han er mest kjent for sin prosa og dramatikk, i tillegg har han også skrevet en rekke personlige og filosofiske essayer, barnebøker og har gitt nytt «fosseisk» språklig preg til klassiske tekster i sine gjendiktninger.
At det er snakk om mer enn vanlige oversettelser forstår man straks, for hans bearbeidelser, som for eksempel Sofokles’ trilogi med tittelen «Døden i Theben», settes opp også i utlandet. Ellers er det tilsynelatende ikke måte på hvor mange steder Fosse blir spilt overalt i verden.
Hans aller første stykke «Nokon kjem til å komme» er blant de mest spilte, som går både som teaterstykke og opera. Med et annet av hans mest spilte stykker, «Draum om hausten» skrev han seg inn i en lang europeisk tradisjon av drømspilltematikk.
I hans drømmeaktige scenetekster ser vi at han er tradisjonsbærer og fornyer. Ved hjelp av en insisterende repetisjon som han også anvender i sin prosa, klarer han å skape et landskap mellom liv og død, mellom minner og framtidsvisjoner, mellom en tidløshet og en følelse av å være til stede her og nå.
Men når alt det er sagt, må man ikke legge skjul på at mange ikke synes at Fosses tekster består av mer enn en seriell repetisjon og at verkene ligner i stor grad på hverandre.
Det er noen tydelige gjennomgangsmotiver i hans prosa, drama og lyrikk som skaper et intertekstuelt ekko mellom tekstene. Men repetisjonene er aldri helt identiske, de ligner mest på havets bølger som Fosse selv skriver det i essayet «Dei store fiskeaugo» fra 1993. De skaper rytme og meningsforskyvning ved små endringer og gradvise overganger og dette kan appellere både til våre følelser og til vår forstand.
Om det repetitive ved Fosses tekster er det også blitt sagt det motsatte, at de heller bryter ned meningen istedenfor å bygge den opp, men kan oppfatte hans språk som et troverdig avtrykk av hvordan våre tanker følger hverandre, hvordan vi snakker i hverdagen, hvordan vi lar være å fullføre våre setninger og starter på nytt.
Det er både stilisert og autentisk, vestnorsk og universelt, høykultur og banalitet, musikk og stillhet, gudstro og fortvilelse, og man kunne sikkert fortsette med å ramse opp motsetningene, men det er også å la dette gå opp i Fosses enkle bekjennelse: «Eg er no sånn som eg er»
At Jon Fosse fikk Nobelprisen i 2023, var på høy tid. Det er en fest for nynorsken, en fest for den norske litteraturen og en fest for Jon som til glede for de fleste vil fortsette å skrive sånn som han alltid har gjort.
Endelig fikk han Nobelprisen
Like greit at han ikke ble bokanmelder i Adressa