Jeg sitter bare her og tenker på at jeg har lovet alle fire barna pakkekalender i år også. Det blir 96 pakker, det, alle manuelt framstilt med papir, teip, bånd og kjærlighet.
Det er gode unger vi har, de gleder seg over å lage snømann, slippe fri edderkopper, sende pinner nedover bekker og andre evigunge aktiviteter; men når det kommer til pakkekalenderforventningene deres i pre-jula, har det ikke vært nok med rosinesker og tyggis på ei stund, la oss bare være ærlige om det. Ergo er det slik i år som i fjor: Når novembermørket senker seg stiger skuldrene, og nå sitter jeg altså her og kjenner på situasjonens umulighet. Er det min feil? Har jeg forvent dem? Har jeg selv blitt påvirket av momfluencere med fotballfruehøye standarder? Hvordan kan jeg i det hele tatt forsvare 96 innpakkede gjenstander i ei tid der vi er mange som kjenner på både klimaangst og økonomiangst?
Det er ubehagelig, derfor må jeg skrive dette
Før vi går videre vil jeg påkalle anerkjennelse for krysspresset rettet mot den samvittighetsfulle mor/far eller annen kalenderansvarlig i vår tid, spesielt oss som har vært igjennom en skilsmisse. Vi vil gjerne gi barna våre minner som verken står tilbake for hva vi selv opplevde som små eller hva de andre i klassen har, samtidig som vi er for samvittighetsfulle til å ville bringe enda flere ubrukelige plastdingser inn i økosystemet vårt. Vi vil gjerne tilrettelegge for analoge aktiviteter, slik at skjermene får ligge litte granne, og oppakking av gaver telles vel som kvalitetstid? Og sukker? Helst ikke i ukedagene. Dessuten er det de allerede nevnte pengene. De skal helst ikke fly ut av vinduet, i hvert fall ikke før jul. På grunn av alle disse idealene - i alle retninger -, har perfekte lille meg i tidligere år samlet opp ønsker og behov hele året, pakket inn bøker, tegnesaker, spill og klær de uansett ville fått – planlagt med listepunkter som sirlig krysses av. Det har vært et kvalmende perfekt helårsprosjekt.
Det hele toppet seg i fjor da vi for første gang var fire barn i husholdningen. To er mine egne, to er hans. Med liv og lyst gikk jeg til verks, spurte og grov etter hva hans barn ønsket seg og trengte – allerede i juli begynte jeg å skrive lister. Han var vantro, men også imponert over staminaen da jeg brukte samtlige oktober og novemberkvelder etter at barna hadde lagt seg til å pakke inn gaver mens jeg så på true crime-serier av varierende kvalitet. 1. desember var det hele ferdig og rødkinnede barn gikk høytiden i møte ved å pakke opp ting de virkelig hadde ønsket seg hver eneste dag.
Ok. Hva er dette slags snikskryt av egen perfeksjonisme, tenker kanskje du? Vel. Det ligner egentlig ikke meg. «Hvordan får hun det til?», har aldri vært mitt ideal. Jeg vokste opp med ei alenemor og feminist som i adventstiden kunne finne på å filosofere over om ikke jula egentlig var en patriarkalsk oppfinnelse. Min barndoms pakkekalender besto av viskelær, tyggis og donasjoner til Unicef. Men perfeksjoneringens tidsalder har rammet hardt og bredt, og da jeg befant meg i situasjonen «nyskilt og med dårlig samvittighet»; ble jeg ett lett bytte for kalenderkrysspresset. Kall meg gjerne «basic» om du må.
Noen av oss liker faktisk julegaver!
En eller annen gang i høst innså jeg at jeg har fått nok av lister, handleturer og innpakkinger. Jeg har enkelt og greit blitt meg selv igjen. Min mors datter. Jeg vil nå heller være den romanlesende mora som ligger klok og avslappet i sofaen når barna kommer drassende med små og store problemer, enn å være virvelvinden med grendas flotteste julekalender helt uten unødvendig co₂-avtrykk.
Forvent altså ingen prangende, politisk korrekt pakkekalender fra meg i år, kjære barn. Jeg har endt opp med en haug blyanter, sokker og godteri, fortsatt bare delvis innpakket og organisert. Det er et solid skritt ned fra diskokule, nye olabukser, glittertusjer og årsferske bokutgivelser som kom dere til gode i fjor. Summen av laster er alltid konstant, og i år ble det altså sukker, jeg ser jo det når jeg bøyer hodet ned i papirposen fra Søstrene Grene, sjokoladenissene er i flertall. Det er jo nesten så man bare kunne ha innført et konsept med utelukkende sjokolade, ferdig innpakket fra butikken...Det er 96 færre gaver å pakke inn, det.
Jeg varsler allerede nå, til alle barna i min husholdning: Herfra og ut blir det nedskalering av det tredje skiftet aka sjokoladekalender, unger; det er sånn vi gjør det i vår familie. Det er sånn vi voksne får lest bøker og lekt gjemsel med dere, husk det.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Det lakker og lir mot jul, fattigdom og utenforskap
Nei, det er ikke jaget etter det perfekte som sliter oss ut
Juleaktiviteter i skolen – for alle