Summing i rommet. Høye stemmer, lave stemmer, voksenstemmer, barnestemmer. I lufta kjennes en søt eim. Stolen er myk. Litt ru i stoffet, og jeg kan vippe på den. Opp og ned, opp og ned. Jeg har fått en liten plaststol, så jeg kan se scenen. Jeg sitter stille og tar innover meg alt i rommet. Det er mange spennende lyder. Noen kommer fra bak sceneteppet. Det sitrer i kroppen, og når lysene demper seg og musikken kommer, ser jeg mot mormor med stjerner i øynene. Tenk at vi er her. Mormor og jeg. Jeg og mormor. Vi deler denne opplevelsen! Er hun like spent som meg?
Men mormor, hun ser ikke på meg. Hun ser på telefonen sin. Akkurat nå prøver hun å bestemme seg for hvilket filter hun skal legge på bildet hun tok av meg. Som hun skal sende til tanter, onkler og venner jeg aldri har møtt. Sist hun så på meg, var det gjennom skjermen på telefonen da hun tok bildet, og så forsvant hun inn i den. Jeg ser på henne en stund, kanskje hun ser mot meg snart. Mormor, nå begynner det. Sceneteppet åpnes, det kiler i magen. Mormor sjekker et par ting til på telefonen før den legges i veska.
Denne historien er fra sist helg, da jeg var på teater med fireåringen min. Ikke før samme morgen turte jeg å fortelle at vi skulle på teater, fordi jeg vet hvor mye fireåringer gleder seg til slike opplevelser. De kulturelle opplevelsene kan ikke komme ofte nok. Vi så utover salen på forventningsfulle barn og voksne. For det meste påkobla voksne som oppriktig gledet seg sammen med barna, og lagde overdrevne ansiktsuttrykk som reaksjon på det de opplevde sammen. Min egen datter kunne ikke sitte stille, hun gledet seg sånn. Så flere ganger opp på meg med et lurt lite smil, full av forventning. Det var fint å se familier ute på opplevelser sammen - og trist å se at enkelte telefoner fremsto som det viktigste familiemedlemmet. Jeg skulle ønske jeg kunne si at denne guttens mormor var den eneste som opplevde en litt for stor del av forestillingen gjennom enten film eller bilder.
Barn opplever, erfarer og lærer gjennom sansene sine og med kroppen sin. De tar inn omverdenen på en måte vi voksne kanskje har glemt. De er til stede her og nå. Jeg ønsker at mine barn skal få gode opplevelser, og at de opplevelsene deles med noen de er glad i. Som ønsker å være til stede og skape gode opplevelser, kanskje til og med få æren av å være med når de opplever noe for første gang.
Et samspill som gjør en forskjell
Skjerm har blitt så vanlig at enhver forelder som tar opp dette tema, kaster stein i glasshus. Det har blitt så vanlig fordi hele livet vårt finnes i en dings på 14 x 7 cm. Min egen datter spør ofte «kan du sjekke på telefonen din ka æ ska i barnehagen?», eller hvordan været blir. Vi bruker telefonen sammen, ser på bilder, lærer ting. Den kan være et fantastisk verktøy. Og jeg kaster selv stein i glasshus når jeg ytrer meg om dette, fordi jeg i stor grad bruker telefonen i hverdagen. Men jeg forsøker å være bevisst når og hvorfor jeg tar den frem. La den kritiske stemmen slippe til og stille spørsmålet «hvilken påvirkning har skjermen på barna nå?».
Opplevelser som kunne vært kvalitetstid mellom barn og deres nære, blir en opplevelse helt alene. Jeg forsøker daglig å lære av barnas evne til å leve her og nå, både når jeg er med og uten barna. Prøver å minne meg selv på at jeg skal dele opplevelser med de jeg er sammen med, ikke med alle andre. Det er utvilsomt hyggelig å ha dokumentasjon på koselige ting man har gjort sammen, og å forevige øyeblikkene, men da må man ha vært der i øyeblikket også.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!