Sonia Ahmadi Spaltist i Adresseavisen

Et samarbeid mellom foreldre og skole er avgjørende for barn og unges utvikling og dagligliv. Men politikerne har også et ansvar.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

13. juli ble jeg kontaktet av en nyhetsjournalist fra NRK med en forespørsel om å delta i en debatt på Dagsnytt 18. Temaet var relatert til en hendelse der rundt 30 ungdommer med minoritetsbakgrunn angivelig hadde oppført seg truende under en fredsmarsj i Fredrikstad. De hadde forsøkt å frata deltakerne et flagg med regnbuefarger, likt pride-flagget. Debatten skulle omhandle hvordan skoler og foreldre kan samarbeide for å forhindre slike episoder. Jeg ble spurt om mine synspunkter på foreldrenes rolle i en slik situasjon. Til tross for at debatten ble avlyst og senere utsatt uten at den ble gjenopptatt, har jeg reflektert mye rundt det spørsmålet som journalisten stilte meg: Hva er foreldrenes rolle når det kommer til ungdommenes utvikling og hverdag?

Foreldrene er de nærmeste til barn og ungdom og en betydelig ressurs i deres hverdag. De gir omsorg, støtte og veiledning. En av de viktigste rollene foreldre generelt, og foreldre med minoritetsbakgrunn spesielt, kan ha i ungdommenes utvikling og dagligliv, er å opprettholde tett samarbeid og dialog med skolene deres. Selv om foreldre med minoritetsbakgrunn står overfor unike utfordringer, som språkbarrierer og kulturelle forskjeller, er det fortsatt viktig at de engasjerer seg i barnas skolehverdag. Utdanning er en av de viktigste faktorene for å få et godt liv i Norge. Tall fra SSB viser at en større andel innvandrerelever enn øvrige elever avslutter videregående skole før den er fullført. Det samme gjelder høyere utdanning, der innvandrere generelt er underrepresentert sammenlignet med resten av befolkningen. Dette skyldes hovedsakelig at færre elever med innvandrerbakgrunn oppnår generell studiekompetanse. Når ungdommene ikke får fullføre videregående opplæring og dermed ikke kan ta høyere utdanning, blir overgangen til arbeidsmarkedet mer utfordrende. Dette støttes av statistikk som viser at innvandrere har lavere sysselsettingsandel, noe som resulterer i lavere median samlet inntekt sammenlignet med resten av befolkningen.

Politikerne spiller også en avgjørende rolle. De må utforme politikk som sikrer at alle elever har muligheten til å utvikle seg uavhengig av familiens økonomiske situasjon. De må også utvikle politikk med gode muligheter for integrering og inkludering for foreldre med minoritetsbakgrunn, slik at de har det språklige og kulturelle grunnlaget for å engasjere seg mer i barnas skolehverdag. Politikerne kan forbedre støtten til innvandrerforeldre ved å tilby kulturelt sensitive ressurser, tolketjenester, og fleksible møtetider, samt oppmuntre til positivt samspill mellom foreldre og barn for å styrke engasjementet i barnas hverdag.

Det er også avgjørende at skolene klarer å identifisere enkeltelever som trenger ekstra oppfølging eller tilpasset undervisning for å blomstre. Ved å ta en individuell tilnærming kan skolene forstå hver enkelt elevs unike behov og evner. Politikerne må også sørge for at skolene har tilstrekkelige ressurser til dette. Samarbeidet mellom skolene, foreldrene og politikerne spiller derfor en avgjørende rolle for elevenes utvikling og dagligliv. Når vi som foreldre, uavhengig av vår bakgrunn, sender barna våre til skolen med bøker i sekken, må vi også huske å utruste dem med en positiv holdning til læring, gode verdier, toleranse, samarbeid og personlig utvikling.

Det finnes flere gode tilbud med tanke på inkludering, integrering og fritidsaktiviteter for familier med ulik bakgrunn, og det er allerede et samspill mellom politikere, foreldre og skoler. Likevel har vi fortsatt en vei å gå, og vi må gjøre enda mer for å oppnå et effektivt samarbeid mellom skole og hjem. Dette samarbeidet er nøkkelen til at barna trives på skolen, fullfører utdannelsen, går videre til høyere utdanning, finner arbeid, oppnår økonomisk selvstendighet, bidrar til samfunnet gjennom skatt og støtter velferdssystemet. Dette gir fordeler både for enkeltpersoner ved å muliggjøre et godt liv, og for samfunnet som en helhet.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!