Om vi vil unngå å øke importen av soya, må protein til fremtidens dyrefôr komme fra hittil ukjente eller uutnyttede kilder.
Adresseavisen skrev nylig om Norsk Kylling som jakter på alternativer til soyabasert fôr. Det foregår spennende forskning på dette i Trondheim, og mye tyder på at mesopelagisk fisk, krill og raudåte kan bli en løsning.
Mesopel.. hva? Bli med ned i dypet. 200 – 1000 meter ned finner vi den mesopelagiske sonen, også kjent som the twilight zone. Fiskeressurser som lever i dypets mørke kalles mesopelagisk fisk og er i stor grad uutnyttet av mennesker. Med moderne teknologi kan vi få mer kunnskap om, og eventuelt mulighet til å fange eller høste arter fra dette dypet.
Noen av disse artene kjenner vi faktisk allerede fra eget matfat, som blåskjell og kamskjell, mens andre er mindre kjent som menneskeføde, for eksempel rekearten krill eller dyreplanktonet raudåte. Disse artene, lever i enorme havområder. De kan potensielt dekke vårt behov for bærekraftige proteinkilder til fôr, men vi vet ennå ikke om storstilt fangst er mulig uten å forstyrre balansen i økosystemet. Disse artene er viktig mat for fisk som sild, makrell og sei. Å ivareta havets økosystem må selvsagt ha førsteprioritet når målet er bærekraft.
Noen andre enn akkurat meg
Vi vet at mesopelagiske arter er proppfulle av Omega-3, proteiner, vitaminer og andre næringsstoffer og har lite miljøgifter, tungmetaller og mikroplast - som blir mer konsentrert i fisken jo lenger opp i næringskjeden vi kommer. Men alt er dessverre ikke bare fryd og gammen. Testfangst viser nemlig stor variasjon i næringsinnhold, noe som sannsynligvis er påvirket av modenhetsnivå, størrelse, lokalisasjon, sesong og diett. Dette vet vi ikke nok om.
Skal klimagassutslippene ved fangst av disse artene være akseptabel, trenger vi teknologi som gjør det mulig å identifisere hvor de er, slik fangstfartøyene ikke må bruke unødvendig tid og drivstoff på å lete. Dette er løsninger vi jobber med å utvikle i SFI Harvest.
Beregninger viser at ressursene i mesopelagisk sone er enorme i alle verdenshav, også i det nordøstlige Atlanterhavet, inkludert i norsk økonomisk sone. Likevel er disse fiskeressursene blant de minst utforskede . Vi må tette store kunnskapshull før vi kan vurdere om mesopelagisk fiske er økologisk og økonomisk bærekraftig. Fiskeridirektoratet delte i 2016 ut lisenser for forsøksfiske til 40 fartøy. Bare seks av disse er tatt i bruk, så interessen for å delta i forsøksfiske er lav. Kanskje ligger noe av forklaringen i at tillatelsene er gitt til båter som også har kvoter på arter som har en høyere markedsverdi fordi de har en selvsagt plass på vår middagstallerken. Forståelig nok går rederiene og fiskerne for den løsningen som gir mest mulig sikker inntekt.
Hva er det vi som trenere ikke forstår?
Skal vi få økt vilje og lyst til å fiske etter nye og uutnyttede ressurser som kan erstatte soya i dyrefôr, trenger vi andre ordninger. For å gjøre det mulig for rederiene å legge en langsiktig strategi, må prøvefisketillatelsene deles ut for mer enn ett år av gangen. Kanskje bør det også vurderes om de skal deles ut til fartøy som ikke har andre kvoter. Ikke minst må rederier som gjør pionerarbeid på vegne av en mulig fremtidig fiskeriindustri, få garantier for at de vil få kvoter hvis det løsner og fører til kommersielt fiske. På veien frem mot en mulig ny industri trenger industriaktørene insentiver for å holde ut gjennom en tidlig og ulønnsom fase. Fra forskningsmiljøets ståsted vil vi peke på at det trengs også finanser og prosjekter som gjør det mulig og attraktivt å tette kunnskapshull, slik vi gjør i forskningssenteret SFI Harvest.
Globale anslag for mesopelagiske ressurser varierer mellom 1 og 15 gigatonn, det er med andre ord stor usikkerhet om hvor enorme de enorme ressursene er. Vi jobber for å øke kunnskapen om mengden og artenes rolle i økosystemet. Skal vi høste, må vi vite mer om hvordan vi eventuelt kan lokalisere, høste og prosessere artene som i dag er uutnyttet – det er en hel verdikjede som må på plass. Dette er pionerarbeid, og vi forskere kan ikke med sikkerhet si hva resultatet vil bli. Men et mulig utfall er at vi kan hente råvarer til fôr fra havet, og at landarealene som i dag brukes til soyaproduksjon kan bli frigjort til matdyrking.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!