«Ikke gjør meg til en belastning for samfunnet, når jeg kan være en ressurs», skriver en innbygger i et brev til oss. Tidligere denne måneden ba Martine Eliasson om å få slippe å være kun et tall på et ark og å få muligheten til å fortsette å leve våre liv med verdighet og frihet. Det er et rimelig krav, et moderat krav og et helt nødvendig krav. Kommuneøkonomien er presset, men budsjettkutt er intet godt utgangspunkt for likestillingskampen.
Er jeg bare en salderingspost for kommunen?
BPA skal aldri være en salderingspost
Selv om ordningen brukerstyrt personlig assistent (BPA) er en rettighet som er helt avgjørende for å sikre likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelse, er det store forskjeller i tilbudene fra kommune til kommune. Det er også store forskjeller i egenandelene mennesker med funksjonsnedsettelse må ut med i ulike kommuner. Kan man da snakke om reell likestilling når tilgjengeligheten og kostnaden på en tjeneste du er avhengig av, blir styrt av kommuneøkonomien? Kostnadene til BPA-ordningen har økt kraftig etter at Stortinget rettighetsfestet ordningen, uten at det er tilført midler til kommunene. SV er på dette området helt enig med Maria Alseth (Frp) i at ordningen må bli statlig finansiert om vi skal klare å nå målet om et likestilt samfunn. SV vil at retten til BPA skal lovfestes i folketrygden, for å sikre en likeverdig dekning av tjenesten uavhengig av hvilken kommune en bor i.
Som et skritt på veien oppfordrer vi Stortinget til å innføre en ordning for funksjonsassistenter for utdanning tilsvarende ordningen funksjonsassistenter for arbeidsliv. Dette ville gi mange studenter med BPA i universitetsbyen Trondheim en tryggere og mer forutsigbar studiehverdag. Ikke minst vil det sikre at flere med funksjonsnedsettelser vil kunne fullføre et studieløp og ta i bruk ressursene sine i arbeidslivet. SV vil jobbe for å fjerne barrierene, ikke bygge dem.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!