På formiddagen 2. mai fikk vi vite nyheten som senere på dagen sto i Adresseavisen. At skolesjefen i Trondheim kommune bruker styringsretten for å beordre lærere til å være sensorer på eksamen. Stemningen på jobb kan tolkes dit hen at folk åpenbart er uenige i beslutningen. Det er også registrert at lærere i blant annet i Ålesund ønsker denne bruken av styringsretten prøvd rettslig. For vanligvis er en arbeidstidsavtale på en skole, for lærere, en forhandlingssak. På hver enkelt enhet bruker man mye tid på å forhandle detaljer og retningslinjer. Disse avtalene er grundig drøftet lokalt og sentralt. Det at man nå i all hast skriver om en arbeidstidsavtale for å pålegge ekstraarbeid, ofte på kveld og helg, er meget spesielt.
I Adressa melder kommunen at man mangler hele 70 prosent av de sensorene man trenger for å gjennomføre eksamen. Dette et tegn på at administrasjonen og ledende politikere bør gå i seg selv. For det tyder på dyp mistillit mellom topp og bunn i Skole-Norge. Ingen tror en beordring vil bidra til å bøte på dette, snarere tvert imot. Trondheim kunne lært av Haugesund sitt eksempel ved å doble godtgjøringen. Spørsmålet man da må stille seg er: Hvordan kom vi hit, og hva er veien ut?
– Vi går fem år på skole, skriver master, men tjener mindre enn en ingeniør
To streiker på rad har blitt avblåst ved tvungen lønnsnemnd. Den generelle oppfatningen på lærerværelser rundt om i Norge er også at vår arbeidsgiver, KS, har spekulert i dette utfallet. Sannhetsgehalten i dette kan nok diskuteres, men det gjør noe med motivasjonen og viljen til å stille opp på ekstraarbeid. For ja, arbeidet som sensor er godtgjort, men etter statens satser. Der får man timelønn som lektor. Mesteparten av arbeidet for de skriftlige sensorene legges til kveld og helg. Dette er det ikke kompensert for. Når skolesjefen da kan lokke med én time ekstra arbeid til forberedelse for å få folk til å melde seg, så vil det etter skatt knapt nok utgjøre en flaske hvitvin til fredagskosen.
En mer ubehagelig betraktning er at man også har hatt politikere som har jattet med og latet som at de har stått sammen med lærerne, men som har sviktet når det gjelder. Et eksempel på dette er Arbeiderpartiets Sara Shafighi som i september holdt en god appell på Utdanningsforbundets streikemarkering. Etter markeringen sa hun følgende til Adresseavisen om læreres streikerett og arbeidsvilkår: «Jeg skal diskutere det med «gjengen» min etter innspillene fra streikemarkeringen. Vi vil ikke nøle med å sende signaler. Vi skal følge opp».
Da saken om lønnsoppgjør kom opp tidligere i år i formannskapet var Shafighi blitt til tause-Birgitte og forslaget om å prioritere lærere ble nedstemt, signalene ble med andre ord ignorert.
Om man vil løse et problem, må man finne årsaker
Det kan jo også tenkes at regnestykket til rektor Cato Høve, som viste skvisen man står i hver dag mellom lovbrudd på spesialundervisning, eller lovbrudd på lærernormen, gjør at mange kvier seg for å dra fra egne elever. For det er ikke bare eksamenstid i grunnskolen. Det er også eksamenstid på universitet- og høyskoler. I disse periodene er det vanskelig å få tak i vikar. Rådmannens fagstab for utdanning består i dag av mange titalls ansatte. Det kunne jo også tenkes at noen av disse kunne tatt på seg sensoroppdrag. Det er nok mer fornuftig bruk av tiden enn å følge opp endringer av arbeidstidsavtaler på alle skolene i byene.
Jeg mener denne saken føyer seg inn i rekken av ubehagelige saker for det politiske flertallet der man skyver kommunaldirektøren foran seg for å slippe å svare for sine egne prioriteringer. Det er jaggu ikke sikkert at dette hadde blitt bedre med et annet politisk flertall, men spørsmålet til ledende politikere bør skinne tydelig gjennom. Hvor er dere?
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
«Make læreryrket great again», og skjerp deg!