Ordfører i Oppdal, Elisabeth Hals, får så hatten passer av en del lokalpolitikere fordi hun – om vi skal tro reaksjonene – går inn for statlig overformynderi og en svekkelse av lokaldemokratiet. For den som har holdt seg noenlunde ideologisk oppdatert på hva de enkelte partiene forfekter, er det ikke akkurat det som trekkes frem som et framtidig mål i Venstres parti- og arbeidsplaner.
Om man ikke bruker tiden til å lese andre partiers valgprogram, kan det jo av og til være greit å lese sitt eget. Det var flere partier, i alle fall både SV og Senterpartiet, som gikk til valg på en styrking av jordvernet. Derfor er det ganske uforståelig at lokalpolitikere i Sp nå nylig, sånn uten helt videre, var villige til å bygge ned 17 dekar fruktbar jord. Matjorda tapte nok en gang for kapitalkreftene. Det er ikke greit.
Kan inntektssystemet til kommunene få en annen innretning?
Verken fugl eller fisk
– Ingen har oversikt over hvilken type natur som har gått tapt
Vi lokalpolitikere forvalter lokaldemokratiet på vegne av våre velgere og innenfor de rammene som fortløpende gis av landets valgte myndigheter. Det innebærer heldigvis en ganske stor selvbestemmelsesrett. Men det er også litt sånn som når ungdommen får lov til å ha hjemme alene-fest, de får frihet under ansvar. Dersom det går hardt utover møblementet eller favorittvasen til mor, blir det fort slutt på festen. Dessverre må det være slik at når lokalpolitikere ikke klarer å innfri forventningene og holde seg innenfor retningslinjene som storsamfunnet og ny kunnskap bringer med seg, må noen være de voksne.
Kommuner som ikke klarer å holde styr på økonomien, havner på Robek-lista. Da er det kanskje ikke så rart at kommuner som ikke tar inn over seg ansvaret for natur, miljø og matproduksjon, skal kunne havne på en eller annen liste og ta konsekvensene av sin egen dårlige dømmekraft? Hadde lokalpolitikere sett litt lenger enn sin egen nesetipp og utgård, og tatt inn over seg at vi faktisk forvalter natur og miljø på vegne av storsamfunnet, hadde man ikke trengt å ta fram riset bak speilet.
Ifølge en artikkel på nrk.no forsvinner norsk natur bit for bit. Det er litt som indianernes torturmetode, de fjernet en liten bit av huden på fangen med små skjell slik at han holdt seg i live lenge nok til å gi dem det de ville ha. Til slutt døde han av smerte, blodtap og infeksjoner. Hvor mange biter skal vi knipe bort av matjord og natur før vi selv begynner å kjenne smerten?
Tyver i marka
To feilgrep på ett døgn
Bonderomantikk?
Dessuten, gadd vite hvor mange politikere som har stemt for nedbygging av natur og matjord fordi det var naboen som søkte om tillatelse og det var vanskelig å si nei, eller administrasjoner som har gått inn for dispensasjoner fordi man ikke orket omfattende saksbehandling og rettssaker. I mange små kommuner er det nesten uunngåelig at det er bukken som passer på havresekken.
En riksdekkende oversikt over nedbygging av matjord og natur, med et direktorat eller departement som obligatorisk høringsinstans og med innsigelsesrett, kan fort bli en løsning om vi lokalpolitikere ikke er vårt ansvar bevisst.
Eller kanskje var det uansett ikke en dårlig idé?
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!