Den nye dyrtida gjør at forskjeller kommer til syne.

Jula er ei tid for ettertanke. 2022 har vært preget av flere alvorlige kriser. I Europa er mennesker på flukt fra krig. Her hjemme sliter mange med skyhøye priser. Det er et tankekors at matkøene vokser seg lange i en rik velferdsstat som Norge.

Kriser rammer skjevt: De som allerede har det vanskelig, får det brått enda vanskeligere. Det gjelder både mennesker på flukt og innbyggere i Norge som er avhengig av hjelp – fra frivillige eller myndigheter. Mange organisasjoner melder om at behovet er større enn tilbudet.

Vi har hørt om dette i hele høst. Antallet henvendelser til Kirkens SOS økte med 28 prosent i november sammenlignet med tilsvarende måned i fjor. Når kirkeklokkene ringer inn til jul, synes situasjonen kritisk flere steder i landet.

I Steinkjer har frivillige ved frikirka lagt ned stor innsats for å dele ut mat til folk som trenger det. I Tromsø etablerer Kirkens Bymisjon en «innsatsstyrke» for å bekjempe fattigdom. I Oslo står mennesker fortsatt i kø utenfor matutdelinga flere timer etter at dørene har åpnet. Mange er ukrainske flyktninger, mens andre sliter av andre grunner.

Den nye dyrtida gjør at forskjeller kommer til syne: Det brede lag av befolkningen har fortsatt råd til julehandel. Samlet sett bruker vi mer penger enn før, ifølge Statistisk sentralbyrå. De fleste får ei fin julefeiring. Men et samfunn måles på hvordan det tar vare på sine svakeste.

Ideelle organisasjoner og frivillige fortjener en stor takk for sin innsats. De stiller opp for dem som trenger det. Dessverre synes mange at det er vanskelig å spørre. Å ha dårlig råd i et rikt land, er forbundet med skam. Det er nedslående at det skal være slik.

Matkøene vitner om at enkelte synes det er lettere å be om hjelp fra frivillige enn fra Nav. Nylig ga regjeringen beskjed om at Nav i større grad må bruke skjønn når de behandler saker. Det er et paradoks at matkøene måtte vokse seg lange før det skjedde.